Kirkens Nødhjelp-magasinet
Aktuelt: Jubileumsartikkel
1990-tallet: Mens Kirkens Nødhjelp tidligere hadde vært engstelige for å bli oppfattet politisk, ble spørsmål som apartheid, miljøødeleggelser og urbefolkningsrettigheter så presserende at man på 90-tallet endret mening og lot beslutningspåvirkning bli en av bærebjelkene for bistandsarbeidet
Sterke internasjonale strømninger gjorde det etter hvert umulig å skille bistand og politikk. I 1984 fikk biskop Desmond Tutu Nobels fredspris, Nelson Mandela ble løslatt i 1990, og miljøspørsmålet ble satt kraftig på dagsordenen med Rio-konferansen i 1992. For Kirkens Nødhjelp ble situasjonen i Sør-Afrika et politisk vendepunkt.
Kirkens Nødhjelp hadde helt til slutten av 1980-tallet vært redd for å bli tatt til inntekt for den ene siden i en konflikt, og var redd for å ta kontroversielle politiske standpunkter. Frigjøringskampen i Sør-Afrika ble et vendepunkt, og ledelsen fant en teologisk begrunnelse for å ta politisk side. «Den etter hvert massive internasjonale kirkelige og teologiske fordømmelsen av apartheid hadde både problematisert og forenklet det tradisjonelle skillet mellom teologi og politikk og gjort kampen mot apartheid til en sak hvor teologi og politikk løp sammen, og hvor teologisk engasjement var påkrevd og måtte utøves også som politiske handlinger» (fra boka Bistand, Tro og Politikk).
Kirkens Nødhjelp var allerede i Sør-Afrika og samarbeidet blant annet med det sørafrikanske kirkerådet (SACC). Kirkerådet ga hjelp til afrikanere som hadde blitt tvangsflyttet, ga støtte til politiske fanger og hjelp til de som hadde blitt skadet i møte med politiet. «Etter hvert som konflikten i Sør-Afrika tilspisser seg, vil nok kirken – i hvert fall den delen som henvender seg til de svarte, måtte ta klarere stilling til om man kan forsvare bruk av vold i motstandsarbeidet eller ikke», skrev Kirkens Nødhjelp i magasinet Journal Ung i 1987. Dilemmaet var ikke minst teologisk – for boerne mente at raseskillet kunne forsvares ut fra Bibelen. Ikke før i 1982 konkluderte verdensalliansen av reformerte kirker at apartheid var å betrakte som vranglære.
Kirkens Nødhjelp brukte ikke bare teologi som forklaring på hvorfor man støttet ANC, teologi ble også viktig i forsoningsarbeidet etterpå. «Situasjonen i Sør-Afrika førte til at forsoningsbegrepet ble et globalt, operativt begrep i den politiske utviklingen. (…) Religiøse tankesett der forsoning er sentralt preget alle parter i konflikten, og tradisjonell konflikthåndtering i afrikanske samfunn anvender ulike forsoningsseremonier, noe som gjorde det mulig å anvende forsoningsarbeidet uten fordommer», skriver daværende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp Atle Sommerfeldt i boka Tro til handling. I denne perioden gikk altså Kirkens Nødhjelp fra å være svært engstelig for å ta politisk standpunkt til å handle og argumentere politisk med en teologisk forklaringsmodell i bunn.
En kirkelig evaluering av nødhjelpsarbeidet førte til at Kirkens Nødhjelp begynte å vektlegge de grunnleggende årsakene til krig og nød. Det ble særlig tydelig i enkelte operasjoner, som prosjektene våre i Brasil. Arne Dale, som tidligere hadde jobbet i KrFU, fikk ansvar for å lede arbeidet i Brasil.
– I 1992 fikk vi nok penger fra Operasjon Dagsverk til å starte opp et større program i Brasil, og jeg fikk ansvar for å bygge opp dette arbeidet. I Norge hadde jeg jobbet mye med å bevisstgjøre ungdom til å ta politisk ansvar for å forandre samfunnet. I Brasil møtte jeg et samfunn som nylig hadde blitt kvitt militærdiktaturet, og der sivilsamfunnsorganisasjonene hadde vært aktive i grunnlovsarbeidet. Det slo meg at de fattige oftest stemte på politikerne som representerte elitene, fordi de kjøpte seg stemmer eller kontrollerte hvordan de lokale stemte. For å endre dette måtte de bli bevisste på sin egen situasjon. Da måtte de få kunnskap og stå sammen. Brasil ble en modell for hvordan vi skulle jobbe i Kirkens Nødhjelp, sier Dale.
– Møtte du motstand da du lanserte en mer politisk vridning av arbeidet?
– De som kom fra den tradisjonelle måten å tenke bistand på, skjønte det ikke, men jeg snakket om det hele tiden og løftet det opp til ledelsen i Kirkens Nødhjelp. Å vise til arbeidet i Brasil ble viktig. Etter hvert så de fornuften i å jobbe med partnere lokalt og hjelpe dem med å bygge opp nettverk med andre organisasjoner slik at de ble sterke nok til å påvirke myndighetene i retning av mer fordeling av godene og sterkere rettigheter for urfolk og andre utsatte grupper, sier Dale.
60 afrikanske forskere ga ut en rapport om de grunnleggende årsakene til sult og matmangel i Afrika. Kirkens Nødhjelp oversatte denne og ga den ut i 1987. Forfatterne tok her et kraftig oppgjør med informasjonen rundt katastrofene og konkluderte med at det ikke var tørken som var skyld i den vanskelige situasjonen, men at fattigdom og sult skyldtes strukturer og politiske systemer som gikk tilbake til kolonitiden. Utviklingen måtte skje innenfra – og ikke gjennom tiltak utenfra. På 90-tallet ble dette den tredje søylen i Kirkens Nødhjelps arbeid. Man skulle ikke bare redde liv i nødsituasjoner og utvikle bærekraftige levekår ved å jobbe langsiktig, men også påvirke holdninger og beslutninger, slik at samfunnet oppfyller sine forpliktelser til å handle for menneskeverd og menneskerettigheter. Ett av instrumentene det ble satset på, var ungdomsorganisasjonen Changemaker.
– Det var en modningsprosess i organisasjonen fra at man hadde hatt nok med det humanitære, til å jobbe langsiktig og se at man måtte endre på strukturene for å få til en varig endring. Changemaker ble etablert i 1992, og da jeg overtok i 1994, var bevegelsen mer holdningsskapende. Jeg spurte Atle Sommerfeldt om det var rom for å gjøre Changemaker til en politisk ungdomsorganisasjon, og fikk stort rom til det. I løpet av noen år ble Changemaker både en motor, en drivkraft og et pressmiddel, sier Fredrik Glad-Gjernes.
– Dere var til tider ganske radikale, noe som må ha skapt en del gnisninger?
– Kirkens Nødhjelp var mer positive til næringslivet og satset i større grad på dialog, som Hydros gruvedrift i India som førte til at både Changemaker og Kirkens Nødhjelp stilte opp på generalforsamlingen til Hydro med to forslag – Kirkens Nødhjelp med et moderat forslag og Changemaker om at Hydro skulle trekke seg helt ut fordi denne gruven i India ikke var forenelig med menneskerettighetene. Enda verre var det da Changemaker oppfordret til boikott av dagligvarekjedene som ikke gikk inn i «Initiativ for Etisk handel», og serverne til flere av disse knelte på grunn av e-postaksjonen. Da ringte de til generalsekretæren og ba ham få kontroll på ungdomsorganisasjonen sin. Han måtte jo svare som sant var at det kunne han ikke, for vi var politisk uavhengige, sier Glad-Gjernes. Men alle dagligvarekjedene meldte seg inn, slik både Kirkens Nødhjelp og Changemaker hadde bedt om.
– Men dere var fremdeles en del av Kirkens Nødhjelp?
– Vi ble demokratiske i 1997 fordi vi så at med den retorikken vi hadde, måtte vi være demokratiske. Dette skjedde mot Kirkens Nødhjelps vilje fordi de var redde for et parallelt demokrati, mer byråkrati og at vi skulle konkurrere med eiernes ungdomsorganisasjoner, som KFUM-KFUK. Men, de undervurderte ungdommens behov for å bestemme selv. Samtidig var vi jo ungdommer som bodde hjemme – vi brukte Kirkens Nødhjelps kontorer og fikk lønningene betalt av dem. På få år ble vi den mest toneangivende ungdomsorganisasjonen som jobbet for en rettferdig verden, og Kirkens Nødhjelp så at de også måtte ha en politisk avdeling, sier Glad-Gjernes.
I 1996 opprettet Changemaker og Kirkens Nødhjelp et eget ungdomsutvekslingsprogram – mye for å få det politiske budskapet ut til landets ungdommer. Det første kullet bestod av 12 deltakere i alderen 18–25 år, som fikk et forkurs, tre måneders opphold i utvalgte land i Afrika og Latin-Amerika, hjemkomstkurs og så en måned på informasjonsturné til norske menigheter og skoler knyttet opp mot Fasteaksjonen. Deltakerne bodde på Rønningen Folkehøgskole og gjennomførte en halvårsenhet i Utviklingsstudier ved Høyskolen i Oslo.
– Vi hadde en tydelig Kirkens Nødhjelp-identitet og fokuserte på saker som Changemaker jobbet for på den tiden, som rettferdig handel og gjeldslette. Vi var veldig klare på at vi ville være med på å forandre verden – det var ingen språkreise vi var på. Forberedelseskurset gjorde oss bedre rustet til å forstå hva vi så og opplevde i landene vi besøkte for så å komme tilbake for å endre folks holdninger, sier Kristina Rødahl, som var med i det første kullet av det som skulle bli Kirkens Nødhjelps FK Ung-program «Communication for Change».
Kirkens Nødhjelp og Changemaker kunne etter hvert smykke seg med flere politiske seire, men man erfarte også at det kostet å ta politiske standpunkt. Kirkesamfunn har truet med å trekke seg ut av Kirkens Nødhjelps representantskap på grunn av organisasjonens Midtøsten-engasjement, bøndene ble rasende da Kirkens Nødhjelp prøvde å påvirke regjeringen til å arbeide for kutt i subsidier til eksport av jordbruksprodukter, og så sent som i februar i år oppfordret den kristne avisen Dagen sine lesere å boikotte Kirkens Nødhjelp fordi organisasjonen gikk offentlig ut med en utfordring til KrF om å kjempe for å sikre sårbare kvinners rett til abort. Disse konfrontasjonslinjene ble lagt på 90-tallet, og i 2001 presiserer styreleder Thor Bjarne Bore kursendringen slik:
«Men penger alene er ikke nok. Det er nødvendig å påvirke opinionen og de som har makt og myndighet i samfunnet. Vi må være med på å sette søkelys på rikdom og maktfordeling i verden. For å bekjempe sult og fattigdom må maktstrukturer endres. Bistand alene løfter ikke land ut av fattigdommen. Det må etableres bedre internasjonale rammebetingelser for handel med varer og tjenester, gjeld og investeringer. Og på hjemmebane må Norge sørge for at politikken på områder som handel, landbruk, energi og utlendingspolitikk er mest mulig konsistent med utviklingspolitikken» (fra boka Bistand, Tro og Politikk av Aud V. Tønnessen).
Tilbake