Kirkens Nødhjelp-magasinet
Tema: Kjønnsbasert vold
Voldtekt, seksualisert vold og tortur gir høyest risiko for å utvikle plager, sier traumeforsker Harald Bækkelund. Han har kurset Kirkens Nødhjelps helsearbeidere i Irak og jobbet med ovelevende i Kongo.
–Man kobler jo ofte posttraumatisk stressyndrom til soldater, men voldtekt og overgrep gir faktisk enda høyere risiko for traumeplager. At noen skyter på deg i en krig, kan man forklare. En voldtekt er en intensjonell handling som krenker kropp og intimitet og er vanskeligere å forstå, sier Bækkelund.
Jo flere traumatiske episoder man utsettes for, jo mer skadet blir man. Jo mer krig og konflikt et samfunn lider under, jo større er sjansen for at man opplever overgrep i det sivile samfunn. Og de som opplever overgrep, har større sjanse for selv å bli overgripere eller for å oppleve overgrep senere i livet. Det er med andre ord en vond spiral der vold og overgrep avler mer vold og overgrep. Men hvorfor?
– Vi ser jo i en del land at seksuelle overgrep er en del av krigstaktikken. Samtidig bryter man barrierer i krig, og det å utøve vold og overgrep i egen familie kan være en måte å regulere egne indre plager på. Menn føler ofte på avmakt ved å ikke kunne beskytte «sine» kvinner, og det å selv utøve vold og overgrep kan snu den avmakten. De føler en indre uro, og det å utøve vold gir en midlertidig forløsende følelse, sier Bækkelund.
Kirkens Nødhjelp og deres partnere i land der dette er et stort problem, jobber både forebyggende og behandlende. I Kongo driver man bevissthetsarbeid blant menn under mottoet «kampen for fred starter i hjemmet». Man forklarer hvor skadelig overgrep er, lærer dem andre måter å reagere på og jobber for økt likestilling. Når det gjelder behandling, jobber man ganske likt som man gjør i vestlige land. Man lærer ofrene ulike teknikker for å håndtere traumer, som pusteøvelser og annet for å forankre dem i en «her og nå»- situasjon.
– En stor utfordring for traumepasienter er at de får flashbacks der de føler at overgrepene skjer igjen; de føler at de er i fare, og er forvirret i forhold til tid og rom. Vi lærer dem å håndtere symptomene, selv om de ikke nødvendigvis forsvinner. Det virker som om traumebehandling som virker i vesten, også virker i andre land. Men måten å håndtere det på er ulikt, som at man går på tur i Norge og danser i Kongo for å håndtere vonde minner. Det er viktig å ikke underkjenne hvor dyktige behandlerne i land som Irak og Kongo egentlig er – de har jobbet med dette i årevis. Vi kan komme inn med en akademisk tilnærming slik at de kan anvende kunnskapen på en mer systematisk måte, sier Bækkelund.
I overkant av halvparten får god hjelp gjennom behandling, og majoriteten av de som opplever traumer, klarer seg bra etterpå. Bækkelund understreker at man ikke har noen overbevisende data på at posttraumatisk stressyndrom fører til radikalisering, vold og terror, men han er bekymret for hvordan vi tar imot overgrepsofre som kommer til Norge.
– Måten vi tar imot dem på, har mye å si for hvordan plagene utvikler seg. Det er viktig å gi dem noe å gjøre. Det verste man kan gjøre er å sperre dem inne på et asylmottak i tre år. Da brytes de naturlige mestringsstrategiene ned, man setter traumene i drivhus og dyrker posttraumatisk stressyndrom, sier Bækkelund.
– Hvorfor er overgrep så tabu i land der «alle» risikerer å bli voldtatt?
– Ting vi ikke kan kontrollere, vil vi gjerne forklare. Selv ofrene vil heller ta på seg skylden enn å ta inn over seg at dette er en tilfeldig handling man ikke har kontroll over. Det er menneskelig å finne årsaken selv om det ikke er noen årsak. Det virker heller ikke som om stigmaet blir mindre jo mer vanlig og tilfeldig det er. I Kongo, der det er en epidemi av voldtekter, er det fremdeles tabu, sier Bækkelund.
Vold mot jenter og kvinner er et stort og økende globalt problem, særlig i land i konflikt der soldater fra regjeringsstyrker, opprørere, FN-styrker og Den afrikanske union er blant overgriperne.
Etter folkemordet i Rwanda og Balkankrigen på 1990-tallet ble det klart at seksuell vold, voldtekt og overgrep ble brukt som våpen i krigen og ble heretter mulig å se på som folkemord. Den internasjonale straffedomstolen i Haag kan straffeforfølge ansvarlige for folkemord, inkludert overgripere av seksuell vold. I 2000 besluttet FNs Sikkerhetsråd at vold mot kvinner er et sikkerhetsproblem, og det ble utarbeidet et rammeverk for å forebygge, beskytte og støtte overlevende samt øke kvinners deltakelse i fredsbygging.
– Men det å straffe overgriperne er bare en del av løsningen? spør vi Thora Holter, ansvarlig for dette i Kirkens Nødhjelp.
– Overgriperne blir sjelden straffet. Dokumentasjon og bevis mangler, og mange ofre anmelder ikke overgrepene. Vi arbeider med en helthetlig tilnærming som gir ofrene for vold fysisk og psykisk hjelp, økonomisk støtte og juridisk hjelp ved krisesentre og tiltak for å kunne stå på egne ben igjen. Ofre for overgrep har sammensatte problemer, og mange vil aldri kunne returnere hjem. Der det ikke finnes helhetlig hjelp, må vi bidra til bygge det opp. Derfor driver vi mye med kapasitetsbygging av partnere og lokale myndigheter, helsearbeidere mm. Vi var med på å bygge det første krisesenteret i Kabul, og i Guatemala er vi en av støttespillerne for de nasjonale krisesentrene.
Vi har bidratt til utvikling av ulike metoder og ressurser for teologisk og religiøs refleksjon og på tvers av religioner for å endre negative holdninger og normer som opprettholder vold mot jenter og kvinner. I Myanmar har vi støttet utvikling av et eget pensum om kjønnsbasert vold, kvinners rettigheter og likestilling i undervisningen i to sentrale utdanningsinstitusjoner – en buddhistisk og en kristen. I Etiopia og Somalia brukes en spesiell dialogmetode for lokalsamfunnet og for religiøse ledere for å bevisstgjøre om farene ved kjønnslemlestelse og barneekteskap og for å komme fram til en kollektiv beslutning om å slutte med praksisen, sier Holter.
– Og det holder vel ikke å bare hjelpe ofrene?
– Nei, forebyggende tiltak som å tilbakeføre barnesoldater til en «vanlig» hverdag og holdningsendrende programmer som bygger positiv maskulinitet er viktige forebyggende tiltak. Vi jobber også med hele lokalsamfunnet for å ta imot voldtektsofre der det er mulig. De siste årene har vi hatt et særlig fokus på å forebygge kjønnsbasert vold i vårt nødhjelpsarbeid med vann-, sanitær- og hygieneprosjekter, som å bygge separate toalett- og dusjanlegg for kvinner og menn, sørge for vakthold i leiren som sikrer kvinnene når de drar ut av leiren for å hente brensel eller vann, sier Holter.
Forskningsinstituttet PRIO har i tre år hatt et forskningssamarbeid med Kirkens Nødhjelps partner International Centre for Advanced Research and Training (ICART) ved Panzi foundation i Kongo. Forskningsenheten var et hjertebarn for Denis Mukwege – han ville at mer forskning skulle skje i Kongo, og var lei av at utenlandske forskere forsket på deres materiale for så å ta med seg forskningen hjem. Å samarbeide med en helt ny forskningsorganisasjon i et land der utdanningsnivået er svært lavt, var ingen lett oppgave.
– Vi måtte starte med å undervise partneren vår i det å forske, fra akademisk skriving og metode til å programmere spørreundersøkelser. Det var utrolig moro å se at de kvinnelige forskerne vi jobbet med, fikk blomstre og få selvtillit til å ta arbeidet videre på egen kjøl. Det er viktig å selv kunne dokumentere effekten av ulike tiltak for å få penger til videre drift, sier Gudrun Østby fra PRIO.
Det var Panzi og ICART som selv formulerte forskningsfokuset, som var hva som skjer med kvinner etter at de har fått medisinsk hjelp. Hvordan fungerte støtteprogrammene, og hva skjedde når de kom tilbake til landsbyene sine? Man så på et program som drives på landsbygda, Dorcas Rural, der kvinnene får opplæring i jordbruk og lesing for så å få tilgang til mikrokreditt. Det andre prosjektet, Ushindi, organiserer lokale mikrokredittforeninger og gir opplæring i lesing og skriving, ledelse og entreprenørskap. Begge programmene gagner både voldtatte og andre sårbare kvinner.
– Vi så at den store utfordringen er å gjøre noe med stigmaet. For eksempel fikk de voldtatte kvinnene et sted utdelt grønne sandaler av en veldedig organisasjon, og med en gang ble de stemplet av de andre fra landsbyen, som så at «her kommer de voldtatte». Derfor tror vi at de tiltakene og prosjektene som fungerer best, er der det ikke er så tydelig hvem som er ofre, og at andre fra lokalsamfunnet jobber sammen med dem på like fot. Dessuten opplever mange i Kongo at vesten kun gir penger til ofre for kjønnsbasert vold, mens behovet for andre også er stort. Det er viktig at flere får nytte av godene, sier Østby.
Det mest intense programmet til Panzi er City of Joy. Der bor unge voldtektsofre sammen i seks måneder og får skolegang, ledertrening og traumebehandling. Etter seks måneder blir de sendt hjem med en oppstartspakke slik at de skal klare seg selv.
– Vi intervjuet dem da de kom til City of Joy og da de dro, og vi fant at de ble mer opptatt av kvinners rettigheter. Lysten til å ta plass økte betraktelig. Alle programmene hadde en positiv effekt på hvordan kvinnene så på sin økonomiske situasjon i forhold til tidligere. Mange startet egne bedrifter etter å ha fått opplæring fra Dorcas Rural eller Ushindi, sier Østby, som mener det nå er viktig å se på langtidseffektene av støtteprogrammene. PRIO og ICART har nylig startet et prosjekt for å undersøke nettopp dette.
Tilbake