Kirkens Nødhjelp-magasinet

01 2017

Bistand i krig og konflikt

Tema: Bistand i krig og konflikt

Bistand i krig og konflikt

Kirkens Nødhjelp opererer i de mest sårbare statene i verden. Det innebærer en stor risiko for personene vi jobber med og de vi sender ned. Men, det utgjør også en enorm risiko for korrupsjon og ødeleggelse av bistandsinvesteringer. Bør vi egentlig være der?

I 2008 gikk 6,3 millioner bistandskroner forvaltet av Kirkens Nødhjelp tapt i Sør-Sudan, da en lokalt ansatt stakk av med penger som skulle brukes til å få rent vann i en landsby. Enorme summer med bistand kombinert med dårlig kontroll har vært med på å skape «systemisk korrupsjon» i Afghanistan, konkluderer en rapport fra den amerikanske generalinspektøren for Afghanistan. Godal-utvalgets rapport konkluderte i sommer med det samme. Kirkens Nødhjelp jobber også aktivt i konfliktområder som Kongo, Palestina/Israel, Syria og Somalia.

I vår sa utenriksminister Børge Brende fra Stortingets talerstol at regjeringen ønsker å dreie mer av bistanden mot sårbare stater for å bidra til stabilisering og forebygge terrorisme, krig og flyktningstrømmer. Det er problematisk på flere områder, men det betyr også at Brende ber bistandsorganisasjonene om å ta mer risiko ved å i større grad gå inn i land med krig og konflikt. Kirkens Nødhjelp er kritisk til dagens ordning, der bistandsorganisasjoner må tilbakebetale penger til myndighetene når korrupsjon avdekkes. Det å avdekke korrupsjon må belønnes, mener Kirkens Nødhjelp.

Titusener av tørkerammede strømmer til Somalias hovedstad Mogadishu i håp om å få hjelp. FOTO: Arne Grieg Riisnæs
Titusener av tørkerammede strømmer til Somalias hovedstad Mogadishu i håp om å få hjelp. FOTO: Arne Grieg Riisnæs

Lange konflikter

Mange av konfliktområdene har Kirkens Nødhjelp vært inne i gjennom flere tiår. Som Afghanistan, der internasjonale styrker er i ferd med å trekke seg ut, og mange frykter at landet blir enda mer ustabilt. Taliban styrer deler av Afghanistan, og IS skaper frykt i landet fordi de går brutalt frem når de prøver å etablere seg i landet. Narkotikaproduksjonen i Afghanistan skaper også en uheldig maktbalanse og internasjonalt press. Afghansk opiumsproduksjon står for 90 % av verdens heroin.

Midt i dette står frivillige og kommersielle, internasjonale og nasjonale organisasjoner. Det er 900 afghanske organisasjoner i landet, en god del av disse er startet av en grunnlegger som føler personlig eierskap til organisasjonen. Dette er lokale partnere som frivillige organisasjoner som Afghanistankomiteen, Røde Kors, Flyktninghjelpen og Kirkens Nødhjelp er avhengige av når de forvalter norske bistandskroner. I høst hadde de norske organisasjonene som har operert i Afghanistan, et møte, der de delte gode og dårlige erfaringer fra arbeidet i Afghanistan.

Soldater fra Janjaweed på tokt i Darfur. Bildet er fra 2007 da Kirkens Nødhjelp og Caritas var involvert i en stor hjelpeoperasjon i området. FOTO: Hege Opseth
Soldater fra Janjaweed på tokt i Darfur. Bildet er fra 2007 da Kirkens Nødhjelp og Caritas var involvert i en stor hjelpeoperasjon i området. FOTO: Hege Opseth

– Det er viktig å evaluere innsatsen vår for å ha en åpen diskusjon om hvilken del av bistanden som har fungert best i Afghanistan. Vi har knapt sett noen reduksjon av det overordnede fattigdomsnivået på tross av fremgang innen områder som utdanning og helse. Noe av årsaken er at store deler av den internasjonale bistanden har gått til sårbare områder, der man vet den ikke vil ha så stor effekt. I tillegg ble mye gjort militært, noe man også vet gir mindre effekt. Det ble satt enormt høye målsettinger uten at man diskuterte hvorvidt det var mulig å nå disse, og i tilfelle hvor lang tid det ville ta, sier Arne Strand, som har jobbet med Afghanistan i en mannsalder.

Mye har lykkes

Kirkens Nødhjelps prosjekter er trukket frem av Godal-utvalget og Norad som eksempler på at man har lykkes med noe i Afghanistan, som det å få utdannet jenter og å redusere antall barn som overlever fødselen. Liv Steimoeggen har jobbet for Kirkens Nødhjelp i Afghanistan i flere år, og hun understreker hvor viktig relasjoner er for arbeidet som gjøres. Man samarbeider ikke med et departement, man samarbeider med en person i et departement. Også Leger Uten Grenser har erfart at mye kan gjøres ved å jobbe relasjonelt lokalt – da er det nesten ikke grenser for hvor langt en afghansk ildsjel kan strekke seg for å hjelpe til. Utfordringen er å finne hjelpearbeidere som er gode på relasjonsbygging og villige til å bli værende i sårbare områder over land tid. Når en ny person kommer ned, må man bruke mye tid på overlapping slik at de lokale får tillit til og en god relasjon til ham eller henne. Man må rett og slett jobbe på en annen måte i Afghanistan fordi relasjonene betyr så mye.

Bygge lokalsamfunn

Liv Steimoeggen påpekte hvor viktig det er å styrke sivilsamfunnet i sårbare stater som Afghanistan, slik at de kan fungere som brobyggere mellom staten og vanlige folk. Da må man fokusere mindre på prosjektstyring og kontroll, og man må utfordre lederne uten at man utfordrer så mye at det ender i trusler. Trusler er et problem i Afghanistan, og noen av organisasjonene mente det er lettere å bruke lokale – men fra andre landsbyer, slik at etnisk og politisk bakgrunn ikke skapte uheldige lojalitetsbånd i konfliktområder. Dessuten pekte flere på at det er et problem at donasjoner i dag ofte gis i et 7–12-månedersperspektiv, og det er for kort til å bygge endring.

– Vi må passe på at partnerne vi jobber med, leverer, samtidig som at de forstår sin sivilsamfunnsaktørrolle. Målet er å få til en bevisst folkemobilisering, sa Liv Steimoeggen.

Den utarmede befolkningen i Mogadishu kjemper seg tilbake til en form for hverdagsliv etter 20 år med krig og konflikt.  FOTO:  Arne Grieg Riisnæs
Den utarmede befolkningen i Mogadishu kjemper seg tilbake til en form for hverdagsliv etter 20 år med krig og konflikt. FOTO: Arne Grieg Riisnæs

Tenke langsiktig

Ofte får man bistandsmidler for kortsiktig nødhjelp i sårbare stater, men flere av organisasjonene pekte på at man strekker seg langt for å jobbe mer langsiktig i sårbare stater. Der man driver bistand i områder med konflikter som blusser opp med jevne mellomrom, er det viktig at noe arbeid må være langsiktig. Utfordringen er at de som bevilger penger, har vage og urealistiske mål for hva man kan få til, og at rammene for endring er dårligere enn i mer stabile områder.

– Bistandspolitikken er ikke rigget for det vi jobber med. Vi får diffuse mål fra toppen som brytes ned i mer og mer konkrete mål nedover i systemet. Vi tvinges inn i kortsiktige og resultatorienterte prosjekter, og verden går fra en bistandspolitikk som handler om de svakes rettigheter til en bistandspolitikk som handler om sikkerhet, migrasjon, demografi og klima. Dette kompliseres ved at vi må fokusere mer på land der det er korrupsjonsproblemer i alle ledd i samfunnet, sa Odd Evjen i Kirkens Nødhjelp.

Tilbake