Kirkens Nødhjelp magasinet

01 2018

En ledsagers bekjennelse

Aktuelt: Palestina

En ledsagers bekjennelse

Du kommer ikke hjem fra et tremåneders opphold som ledsager på Vestbredden med en fasit. Derimot er du litt klokere enn da du dro, og ydmyk overfor alt du ikke forstår. Men jeg kan se at det som foregår i Palestina, er ingen konflikt – det er en okkupasjon.

Tekst og foto: Pål A Berg

Jeg hadde ingen ambisjoner om å utgjøre en forskjell da jeg søkte på Ledsagerprogrammet, men det var et ønske om å yte min skjerv i en herjet verden – uten lønn og tre måneder borte fra familien. Jeg så ikke noe heroisk i det.

Derfor ble det overrumplende sterkt å høre på første samlingen i Jerusalem for Team 65, når lederen for programmet så utover de noen og tyve deltagerne fra USA, Canada og Europa og sa følgende: «You provide us with hope». De ordene står på første siden, i den første av mine fem notatbøker fra oppholdet. Den setningen bar jeg med meg da frustrasjoner og meningsløsheten la seg som en tåke i hodet enkelte kvelder.

Mahmoud

Barnehagen og skolen skal tvangsrives.
Soldater kan komme og rive bygningene når som helst.

Les historien til Mahmoud Jarme

Det høres kanskje patetisk ut – men når du våkner opp til lukten av brennende bildekk, drar til checkpoints klokka tre om natten, snakker med bønder som må se avlinger råtne på rot fordi de har fått inndratt sin tillatelse til å gå til sine jorder, besøker en familie som har fått 14-åringen løslatt fra fengsel, for så å avslutte dagen med å møte en far som fikk sønnen sin skutt av israelske soldater – ja, da trenger man noen store ord for å håndtere det hele. Ikke alle dager var slik, heldigvis var de fleste langt roligere – men mange dager var inntrykkene uvante og sterke

Jeg har 25 års ballast som journalist. Mitt yrke er å være kritisk, stille spørsmål, ikke ta noe for gitt, sjekke, dobbeltsjekke, snakke med folk. Snakke med enda flere folk – for å få bekreftet opplysninger og finne de gode historiene.

Ledsagerprogrammet (EAPPI)

Ledsagerprogrammet (EAPPI) ble opprettet av Kirkenes Verdensråd i 2002 som en respons på at kirkene i Jerusalem ba om støtte etter den andre intifadaen. Gjennom ledsagerprogrammet plasseres mennesker fra hele verden som observatører i  byer og landsbyer på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Der er de tilstede for å vise solidaritet med palestinere og israelere som arbeider med fredelige midler mot den israelske okkupasjonen, og de rapporterer om brudd på folkeretten og menneskerettighetene til FN og andre organisasjoner. Ved å være tilstede bidrar ledsagerne til å bedre palestineres tilgang til land, arbeid og skole, og for å redusere vold og trakassering av sivile. I Norge er det Kirkens Nødhjelp som organiserer programmet på vegne av de fire senderorganisasjonene som også inkluderer Mellomkirkelig råd, Norges Kristne Råd og KFUK-KFUM Global.

Som ledsager skal du være øyne og øre på bakken og rapportere om trakassering og brudd på menneskerettigheter inn i FN-systemet. Samtidig får du en unik mulighet til å snakke med folk på steder hvor svært få andre internasjonale eller journalister besøker – og du får over tid et bilde av hvordan hverdagens okkupasjon preger landet og folket. For en av de tingene gjør sterkest inntrykk, var å se okkupasjonens byråkrati på nært hold – det tidvis raffinerte byråkratiet som er bygd opp gjennom 50 år for å holde palestinerne i sjakk, for å ta over landområder bit for bit, for å kontrollere vannreservoarene, og den utstrakte bruken av kollektiv straff – for å nevne noe.

Ahmad

Han er 15 år.
For tre dager siden ble han løslatt etter fem måneder i fengsel

Les historien til Ahmad Noor Rayan

Lyttet vi bare til palestinernes versjon av historien? Utgangspunktet mitt er at alle programmer som dette kan bli bedre – de må justeres, fornyes og tilpasses – selvsagt må det være slik. Det har vært 64 ledsagerteam som har gjort sin tjeneste før meg – og det har gitt programmet erfaring som evalueres og bakes inn i programmet år for år. Gjennom opplæring i Oslo, Jerusalem, Haifa og Betlehem fikk vi møte både israelere og palestinere som hadde forelesninger om situasjon og hverdagsliv på begge sider. Om det var nok, kan helt sikkert diskuteres.

Khaled

«Si til folk i Norge at vi ikke støtter de som kaller seg muslimer, og som utfører terrorangrep. Det har ingenting med Islam å gjøre.»

Les historien til Khaled Obaid

Selvsagt skulle vi snakket mer med israelere. For min del skulle jeg gjerne snakket med bosetterne sør for Nablus – om hvorfor de deler ut sukkertøy på gaten for å feire at en palestiner ble skutt. Jeg skulle gjerne snakket med bosetterne i Hebron – om hvorfor ungene deres kastet stein på oss når jeg var i området i følge med israelske soldater. Jeg skulle gjerne snakket med israelske militære ledere om hvorfor de trakasserer befolkningen i Azzun flere netter i uken gjennom raid og arrestasjoner. Jeg skulle gjerne snakket med israelske myndigheter om hvorfor de ikke finner fram til en løsning med sine palestinske motparter så bøndene får tilbake sine tillatelser til å dyrke sine åkrer i seam zone og slipper å se avlinger råtne på rot.

Manal

«Jeg håper mine barn skal få en bedre framtid.
Jeg vil ikke at de skal leve et liv som mitt.»

Les historien til Manal Tamini

Og jeg skulle gjerne hatt et annet svar enn det vi vanligvis fikk: «For security reasons».

Vi blir sett på som brysomme – soldatene liker ikke at vi er der – at vi står ved checkpoints hver eneste morgen, snakker med folk og stiller spørsmål. De sjekker våre pass, visa, kamera og mobiler på jakt etter noe å slå ned på – og ber oss dra derfra – fordi det er farlig å være her.

Abdulateef

«Barn i denne byen opplever arrestasjoner hver uke. Hver morgen får jeg telefon om nattens raid, så jeg er forberedt når jeg kommer til skolen.»

Les historien til Abdulateef Radwan

En viktig del av ledsagerprogrammet er å fortelle om hva vi har sett og opplevd når vi er tilbake i Norge. Jeg valgte å fortelle historiene til folk jeg har møtt. På de neste sidene ser du noen få av disse historiene – hver og en av dem kunne fylt et par sider. Mange har vært nødt til å tenke seg lenge om for å stå fram med fullt navn og bilde. Frykten for represalier var stor og reell. Men frykten for at historier fra en 50 år lang okkupasjon skulle bli oversett og glemt, var minst like stor.

Daoud

«Siste ordinære gudstjeneste i denne kirken var i 1975.
Om fem år vil det ikke være noen kristne igjen i denne byen.»

Les historien til Daoud Abu Mitri

 

Tilbake