Kirkens Nødhjelp magasinet
Leder
Måten vi driver bistand på har endret seg mye de siste 15–20 årene. Først og fremst fordi vi lærer av våre feil.
Vi har fått mye bedre rutiner for å unngå å bli svindlet, og vi tenker fremtidig vedlikehold allerede når brønner bores – for å ta et par eksempler. På samme måte kommer bistanden til å endre seg mye de neste 15 årene. Digitale løsninger vil gi bedre mulighet til å gjøre bistanden mer effektiv der den foregår – ute på landsbygda i Tanzania, i konfliktområder i Midtøsten eller i lokalsamfunn i Haiti. Lokale partnere vil få en enda viktigere rolle og styre bistanden i større grad, og de som får bistanden vil måtte investere litt fra egen lomme. Fordi vi ser at lokal forankring og medvirkning gir bedre resultater og mer bistand per krone.
Med jevne mellomrom kommer det rapporter og ekspertuttalelser i media som konkluderer med at bistand ikke virker. Den løfter ikke folk opp av fattigdom, den forsvinner i krig og konflikt eller bare er en dråpe i havet i forhold til behovene. Etter 70 år med bistand er dette kritikk vi i Kirkens Nødhjelp kjenner godt til, og tar på alvor. Våre givere må være trygge på at vi bruker all den kunnskap og klokskap vi kan for å hjelpe flest mulig for de pengene vi får inn.
Det er en stor utfordring at den bistanden vi mener hjelper mest på lang sikt, er den som er vanskeligst å telle på kort sikt. Det politiske påvirkningsarbeidet som drives for å endre årsakene til fattigdom i Norge, i landene Kirkens Nødhjelp jobber i og globalt, er det som virkelig kan endre verden. Nødhjelp redder liv her og nå, mens arbeidet for en rettferdig skattepolitikk skaper varig omfordeling. Et bedre lovverk for kvinners rettigheter kan endre et samfunn for godt. Arbeid for å stanse klimaendringer er avgjørende for mennesker som lever i land som er sårbare for havstigning og naturkatastrofer. Vi ser at pengene sitter løst når en katastrofe treffer, mens det er vanskeligere å få gjennomslag for prosjekter som forhåpentligvis skal endre et samfunn nedenfra og varig – men som tar lengre tid. Det er også problematisk å jobbe langsiktig når bevilgninger fra givere som Norge og andre land ofte er på ett år av gangen.
I dag er det fremdeles et for stort skille mellom det langsiktige arbeidet og humanitært arbeid, altså nødhjelpen. På det langsiktige samarbeider vi med lokale partnere, men når en katastrofe inntreffer, rulles oftest det internasjonale hjelpeapparatet ut. En årsak til dette er at de lokale partnerne har begrensede ressurser og tilgang på finansering. Men de er der før, under og etter at katastrofer skjer, og vet hvor skoen trykker når behov oppstår. Nettopp derfor må lokale aktører involveres mer og få en større del av nødhjelpspotten. En flyktningkrise varer gjerne i 15–20 år, og da blir man nødt til å tenke både kortsiktig og langsiktig.
Veien frem til morgendagens bistand vil som i dag innebære prøving og feiling. Vi må tørre å tenke stort, nytt og «utenfor boksen». Derfor tester vi ut hvordan vi kan styrke partnersamarbeidet vårt videre, digitale løsninger, utdeling av kontanter i stedet for tradisjonell varehjelp, og samarbeid med privat sektor. Noe av det kommer til å gi bedre resultater enn gårsdagens måte å drive bistand på. Men viktigst er det at hjelpen tross alt kommer frem.
Tilbake