Kirkens Nødhjelp magasinet
Tema: Fremtidens bistand
Store og tunge organisasjoner som Kirkens Nødhjelp planlegger gjerne ett år i forveien. Det holder ikke alltid om man skal være innovative. I Tanzania prøves det ut nye metoder å drive bistand på.
Tradisjonell bistand virker. Utfordringen er at problemene vi jobber med, som for eksempel fattigdom, er så mye større enn ressursene vi kan sette inn. Derfor har Kirkens Nødhjelp prøvd å gjøre ting veldig annerledes.
– Vi analyserte oss frem til forretnings-modeller som gir god avkastning, har lavt inngangsinvesteringsnivå (typisk rundt 80 kroner og oppover), kort tid fra investering til profitt, og som er enkle nok til at «de fleste» kan få det til uten veldig intensiv oppfølgning. Det er også et krav at mange i et begrenset område kan gjøre det samme uten at markedet umiddelbart bryter sammen. Det er ikke så mange forretningsmodeller som kan gjenbrukes av mange og som samtidig er attraktive.
Åtte av ti fattige i Tanzania er småbønder, og de fleste av dem dyrker mais. Det var her teamet startet. Hvordan dyrke mais mer effektivt og få høyere avkastning? Felles innkjøp, frakt av såkorn og gjødsel til landsbyene, opplæring og ikke minst oppfølging. Salg av mais ble også avtalt kollektivt i god tid og med gode betingelser knyttet til betaling og transport.
Dermed ble usikkerheten i markedet redusert betraktelig. Bøndene som ble med på prosjektet, fikk mangedoblet avkastningen og avlingen sin. Men mais høstes jo bare én gang i året de fleste steder, og mange sulter i tiden før innhøsting. 500 kroner i investering for å kjøpe det man trenger for en acre (fire mål) med mais er en veldig stor investering for de fleste. Derfor fikk man ideen til en forretningsmodell hvor de med dårlig råd kan investere i åtte kvadratmeter store grønnsaksbed med et enkelt vanningssystem. Dermed kan bøndene investere bare 80 kroner og få et tilsvarende opplegg som for mais (felles innkjøp, opplæring og oppfølging). Dermed kunne bøndene mangedoble investeringen sin i løpet av cirka 90 dager – og høste inn flere ganger i året. Mange kjøper flere og større bed etter en eller to innhøstinger, og det er ikke uvanlig med kvinner som har økt sin daglige inntekt fra rundt ti kroner til 100–120 kroner.
Nå er teamet i Tanzania inne i den andre måneden med utprøving av et nytt prosjekt – fattige bønder skal få muligheten til å forbedre kyllingproduksjonen sin. Ni av ti i Tanzania har kyllinger. Dessverre er det med kyllinger som med mais – avkastningen er normalt veldig lav, blant annet på grunn av få egg og høy dødelighet. Med små investeringer i banan, papaya og kyllinger samt opplæring av entreprenører tester man ut produksjon av kyllingfôr og én dag gamle kyllinger.
– Når gode ideer er bekreftet gjennom en pilot, må de skaleres. Det som ikke skal skaleres, bør forkastes. Vi kan ikke drive innovasjon for innovasjonens skyld, sier Fagerland.
– Har det vært vanskelig å overtale fattige og uskolerte bønder til å drive landbruk på en helt ny måte?
– Det har vært vanskelig å forklare dem at de må betale for investeringen selv. De er blitt vant med å få alt gratis fra de frivillige organisasjonene, så der har vi gjort oss selv en bjørnetjeneste. Når de har akseptert at de må betale for såkorn og gjødsel selv, har resten gått greit. «Veggie»-prosjektet var allerede etter et halvt år cirka 50 % kundefinansiert. Det er dette som gjør at det blir billigere og billigere å hjelpe den neste kunden – prosjektet har potensial til å bli lønnsomt på tre til fem års sikt, sier Fagerland.
Det er lokale entreprenører som følger opp hver enkelt kunde og grønnsaksbed. De er selvstendig næringsdrivende som trenes av Kirkens Nødhjelps ti agronomer. Agronomene samler inn informasjon ved hjelp av en applikasjon på telefonen. Dermed kan prosjektlederne se utviklingen hos hver enkelt bonde og komme med forslag til forbedringer. Dette gir også en oversikt over nye kunder, og prosjektmedarbeidere som ikke leverer gode resultater, kan raskt følges opp. Agronomene, som jobber i rundt 100 landsbyer, møtes daglig i WhatsApp.
– Digitalisering er viktig, men den må være relevant på bakken der folk er og jobber. Fakta må innhentes så fort som mulig, og ledelsen må ta tak og gjøre forbedringer med en gang. Alt annet er etterpåklokskap, sier Fagerland.
– 2–15 ganger pengene på tre måneder høres jo ut til å være for godt til å være sant. Så hvem taper på at bøndene i prosjektene nå tjener bedre?
– Tidligere har det vært mange mellomledd, og pengene har forsvunnet dit. Disse tjener ikke lenger så mye på bøndene som er med i prosjektene våre. Markedsmakten er snudd om. Nå kan vi ringe kjøpere flere måneder før innhøstning og selge den inn både på kvalitet og kvantitet. Vi tror ikke markedet mettes med det første. Hvert tredje barn er kortvokst fordi de ikke får nok, næringsrik mat, med varig nedsatt fysisk vekst og intellektuell utvikling. Vi tror heller ikke det vil bli knapphet på jordbruksareal fordi bøndene i prosjektet kan dyrke mye mer effektivt. De fleste kundene er kvinner, som opplever å få mer penger tilgjengelig til for eksempel skolepenger, annen mat, helse og andre behov, sier Fagerland.
– Hva er forskjellen på dette og mikrofinansiering?
– Mikrofinansiering er å ha 100 dollar i lomma og ikke vite hvordan du skal bruke pengene og være sikret god avkastning. God mikroinvestering er å lære hvordan man kan bruke 80–250 kroner og få en ekstraordinær avkastning på relativt kort tid. Disse bøndene er så fattige at selv en 500-kronersinvestering er mye penger. Det er som en student som møter Oslos boligmarked. Derfor starter vi smått med grønnsaksbed – en investering som starter så lavt som 80 kroner. Magien er at du kommer inn i en profitabel forretningsmodell, sier Fagerland.
Tilbake