Kirkens Nødhjelp magasinet
Ved Augusta Victoriasykehuset i Jerusalem får de minste, mest sårbare pasientene de beste rommene og den beste behandlingen.
En rød ballong flyr gjennom rommet. Små og litt større barn dytter den mellom seg og ler. Det er god og lun stemning, selv om energinivået er merkbart lavere enn det man kan regne med når en gjeng unger oppholder seg i samme rom. Det er gruppeterapitime på den palliative barnekreftavdelingen ved Augusta Victoria-sykehuset. Målet er å bygge trygghet og tillit i en hverdag preget av tøffe påkjenninger for små, syke kropper. Den medisinske behandlingen ved sykehuset er i toppklasse. Men kanskje like viktig er store, daglige doser med omsorg, lek og trygghet.
Øverst på Oljeberget i Jerusalem troner Augusta Victoria-sykehuset som et landemerke med sitt gjenkjennelige klokketårn. Kirkens Nødhjelp har sammen med norske myndigheter og en rekke andre kirkelige organisasjoner støttet sykehuset i en årrekke. – Vi har virkelig et spesielt forhold til det norske folk. Våre norske partnere har vært med oss i årevis, og mye av det vi gjør her ved sykehuset, hadde ikke vært mulig uten deres støtte, sa sykehusdirektør Walid Nammour da den splitter nye, norskstøttede lindrende enheten for barn ble åpnet i november. Kirkens Nødhjelps generalsekretær Dagfinn Høybråten var til stede under åpningen. Han roser sykehusets behandling av de yngste pasientene. – Å drive et sykehus handler om menneskeverd. Den virkelige testen for respekten for menneskeverdet er hva man gjør når det ikke lenger er håp for helbredelse. Her setter sykehuset de sykeste barna først og gir dem de beste rommene med den beste utsikten og den beste behandlingen, sier Høybråten.
Augusta Victoria er i dag det ledende sykehuset innen lindrende kreftbehandling til palestinere. Hit kommer kreftpasienter fra Vestbredden og Gaza for å få livsforlengende og lindrende behandling – dersom de er så heldige å få de nødvendige tillatelsene fra israelske myndigheter. – De fleste pasientene kommer fra Gaza, hvor kreft er den nest vanligste dødsårsaken. Mange får diagnosen sent på grunn av mangelfull primærhelsetjeneste, og kreftbehandlingen på Gaza er for dårlig. Disse pasientene trenger å komme til oss, men vi opplever stadig at pasienter går glipp av behandling fordi de ikke har fått tillatelse til å reise, forteller Dr Wasim Al-Sharbati, som er kreftlege og spesialist på lindrende kreftbehandling av barn. Hvert år får 4500 nye palestinere kreftdiagnose, og 10–15 prosent av disse er barn.
Årlig dør 2700 mennesker av kreft i de palestinske områdene.
– I motsetning til andre land er overlevelsestallene på kreft svært lav blant palestinere. De færreste lever lenger enn ett år med kreftdiagnosen, og noe av årsaken er at mange får diagnosen når kreften har kommet langt, forklarer Wasim. For de fleste pasientene som kommer til Augusta Victoria, er derfor sjansene for å bli friske svært små. For Wasim og hans kollegaer handler arbeidshverdagen i første rekke om livsforlengende og lindrende behandling.
– Alle pasienter tilbys lindrende behandling allerede tidlig i kreftbehandlingen. For veldig mange er en kreftdiagnose en tøff psykisk påkjenning, og det påvirker livskvaliteten sterkt. Vår erfaring er at med vår helhetlige tilnærming kan både symptomene lindres og den psykiske helsen til pasienten bedres. Slik kan de faktisk leve lenger.
Lille Monira (9 måneder) har leukemi og har fått jevnlig kreftbehandling ved Augusta Victoria i flere måneder. – Behandlingen her er veldig bra. Jeg føler at de som jobber her er vår andre familie. Og Monira har faktisk blitt bedre, sier mamma Anour Saed.
Her er Abd AlRahman omkranset av hele det store teamet som jobber med å gi ham behandling og ta vare på han når han er på sykehuset. Doktor Wasim AlSharbati står ytterst til høyre.
Inne på et av rommene går Mohamad (15) gjennom en av mange runder med cellegift. Den unge gutten fra Gaza fikk kreftdiagnosen for åtte måneder siden og har siden kommet til Augusta Victoria fem ganger. Selv om han både blir kvalm og får vondt i hodet av cellegiften som pumpes inn i kroppen, klager han ikke. – Da jeg fikk behandling på Gaza, grudde jeg meg før jeg skulle til sykehuset. Jeg ble sliten og dårlig, men her er det mye bedre. Jeg liker jo best å være hjemme med familien. Men det er best for helsa mi å være her. Alle bryr seg om meg når jeg kommer: resepsjonistene, sykepleierne, legene og rengjøringspersonalet. Det er jo litt kjedelig å være på sykehus, men når sykepleierne og legene er så gode som de er her, klager jeg ikke, sier 15-åringen.
I seks uker skal Mohamad være på sykehuset denne gangen. Heldigvis er moren Omia der sammen med ham. Den tryggheten er det ikke alle barna her som får. Israel nekter i de aller fleste tilfeller foreldre under 40 år å reise sammen med barna, så de unge kreftpasientene må ofte følges av en besteforelder eller en fjernere slektning. Det er sjelden den beste løsningen for barn i en svært sårbar situasjon. – Mange av barna er lei seg og savner familien sin. Men vi prøver så godt vi kan å ta vare på både barna og familiene deres. Vi sørger for at de får ha jevnlig kontakt med familien hjemme, hvor selvsagt savnet etter barnet også er stort. Dessverre opplever mange foreldre å sende sitt syke barn til sykehus og få et dødt barn hjem. Det er et stort psykisk traume, forteller Wasim.
Litt lenger borte i korridoren møter vi 16-åringen Abd Alrahman, også han fra Gaza. Han måtte klare seg helt alene da han skulle reise til Jerusalem for kreftbehandling første gang. Ingen i familien fikk tillatelse til å følge ham. – Det er ethvert barns rettighet å få ha med foreldrene sine på en slik opplevelse. Denne 16-åringen kom altså hit og skulle gå gjennom en stor operasjon på nabosykehuset vårt, og han kom helt alene. Det var tøft for ham og hardt for oss å oppleve, sier legen Khadra Salameh, spesialist i barnekreft og en av de som har jobbet tettest på 16-åringen fra Gaza. Sykehuset prøvde å finne løsninger for unggutten og fant en sosialarbeider som kunne reise sammen med ham til og fra sykehuset og ta vare på ham ved sykehuset. Det har vært en stor støtte for Abd Alrahman. – Jeg snakker med min egen familie hjemme hver dag, og jeg lengter etter å komme hjem og være sammen med familien og vennene mine. Men når jeg er her, er de som jobber her, familien min, smiler han beskjedent bak capsen.
Kreftlegen Khadra Salami og Abd Alrahman har fått et nært forhold gjennom tiden 16-åringen har fått behandling ved Augusta Victoria.
Selv om kreftlege Wasim Al-Sharbati er stolt over innsatsen han og kollegaene gjør for de kreftsyke barna på Augusta Victoria, er han fortvilet over at de ikke kan hjelpe flere – og på et tidligere stadium. – Kreftsyke barn burde ikke gå gjennom så store lidelser i 2020. Mange kan bli friske om sykdommen oppdages tidlig. Hvert sykehus burde ha gode programmer for å avdekke kreft tidlig og et godt nok apparat for å behandle kreft, inkludert lindrende enheter for barn. Sykehuset vårt er på langt nær nok for en befolkning på fem millioner. Derfor trenger vi støtte fra både nasjonale myndigheter og det internasjonale samfunnet. Barna våre lider, og vi er nødt til å lindre smerten deres. Vi klarer det ikke alene.
På bildet (hovedbilde): Augusta Victoria-sykehuset ligger på Oljeberget i Øst-Jerusalem. Det eies og drives av det lutherske verdensforbundet. Radiumhospitalet har vært den ledende i det medisinske samarbeidet med sykehuset, og den økonomiske støtten kommer hovedsakelig fra Utenriksdepartementet.
Tekst: Hege Kristin Ulvin
Foto: Håvard Bjelland