Kirkens Nødhjelp magasinet
Peter Bo Larsen (59) er Kirkens Nødhjelps nye landdirektør i Myanmar. Til tross for et svært krevende år i det kupprammede landet er han stolt over at den humanitære innsatsen når frem til dem som trenger det mest.
De siste 20 årene har Peter Bo Larsen arbeidet for danske Folkekirkens Nødhjælp, først som sekretariatssjef på hovedkontoret i København og siden 2012 som landsjef for Sør-Sudan, Kenya, Kambodsja og Uganda. Nå er han tilbake i Sørøst-Asia som land-
direktør for Kirkens Nødhjelp, som sammen med Folkekirkens Nødhjælp jobber med et felles landprogram i Myanmar. Det tette
samarbeidet mellom sin tidligere og nåværende arbeidsgiver har han veldig tro på.
– Vi har veldig gode erfaringer med vårt tette samarbeid fra tidligere av, og jeg tror det er fordi vi aktivt trekker på hverandres styrker. Kirkens Nødhjelp har stor erfaring og kunnskap innen arbeidet med likestilling, som Folkekirkens Nødhjælp kan lære av. Samtidig kan Folkekirkens Nødhjælp bidra med erfaringen de har innenfor områder der kontantfordeling er en sentral del av det humanitære arbeidet. Humanitære organisasjoner blir ofte beskyldt for ikke å jobbe og koordinere bistand tett nok, så det er flott å se at det faktisk lar seg gjøre hvis viljen er der, som den er her – og viktigst av alt at det gir bedre resultater for menneskene vi hjelper, sier Peter Bo Larsen.
For Kirkens Nødhjelps ansatte i Myanmar har det vært et dramatisk år, både på grunn av restriksjoner knyttet til covid-19, også ikke minst på grunn av kuppet 1. februar, der militæret kastet ut den demokratisk valgte regjeringen og overtok makten i landet.
Militærkuppet i Myanmar er bare toppen av et isfjell. Livet til befolkningen i Myanmar som er bosatt i områder med etniske minoriteter, har blitt påvirket og hardt prøvet av konflikter, fattigdom og etnisk undertrykkelse av ulike styresmakter. Til tross for landets overgang til demokrati i 2011 og den nasjonale våpenhvileavtalen i 2015 foregår det fortsatt væpnede konflikter og tvangsforflytting av befolkningen i disse områdene i dag.
– Økonomien er i fritt fall, og ifølge den siste FN-erklæringen lever nesten halvparten av landets befolkning nå i absolutt fattigdom. Samtidig har antallet internt fordrevne, personer som må flykte på grunn av kamper mellom militæret og ulike motstandsgrupperinger, økt kraftig. Mer enn 500 000 mennesker bor nå langt fra hjemmene sine under kummerlige forhold. En helt tragisk situasjon i et land med så mye potensial, sier Peter Bo.
– Sammen med våre 40 ansatte jobber vi nå for å dempe konsekvensene av den nåværende krisen. Jeg er veldig stolt over at vi ikke har måttet legge ned et eneste prosjekt. I stedet har vi i tett samarbeid med våre partnere og givere fått endret prosjektene slik at de ble tilpasset den nye virkeligheten, forteller han.
De siste årene har burmeserne opplevd både demokratiske og økonomiske fremskritt, og folkets kamp for bedre vilkår begynte å vise resultater. Små, små steg, men i riktig retning.
– Spesielt ungdommene ønsket forandring, og det spirte opp med innovative grasrotinitiativer. Denne positive utviklingen er dessverre ødelagt nå, forteller Peter Bo.
Det humanitære arbeidet i landet fokuserer nå på at folk skal få tilgang til den mest livsnødvendige hjelpen, som tilgang til mat, tak over hodet og medisiner.
– Det er de mest utsatte som får hjelp først, spesielt kvinner og barn. Det er dessverre slik at de blir de første og største ofrene i humanitære katastrofer som denne. I denne krevende og kompliserte situasjonen er det en daglig motivasjon for meg å se hvor hardt våre ansatte og partnere jobber for å hjelpe flest mulig. Det er et privilegium for meg å være en del av et slikt team, sier Peter Bo.
Han sier at det er i slike situasjoner som Myanmar befinner seg i nå, at våre felles verdier om diakoni går hånd i hånd med menneskerettigheter og «det humanitære imperativ» – det at vi er forpliktet til å hjelpe et menneske i nød.
– Enten det dreier seg om det langsiktige arbeidet med klimatilpasset næringssikkerhet, støtte til lokale sivilsamfunnsorganisasjoner eller det akutte humanitære arbeidet, så skal vi ta utgangspunkt i det enkelte menneskets ønsker og tanker om et verdig liv og de ressursene som de selv kommer med. Det er alltid der det starter. Alltid! Med det enkelte mennesket, sier Peter Bo.
Tekst: Markus Plementas. Foto: Privat.