Kirkens Nødhjelp magasinet
Andakt
Hva er det å gi av det vi har?
Av: Gunnhild Nordgaard Hermstad,
Kapellan, Oslo.
Det står skrevet i evangeliet etter Markus:
Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»
Jeg kan fortsatt huske hvor bladene fra Changemaker lå. Selv om jeg ikke aner hvor de kom fra eller hvem det var som hadde kommet på at jeg kanskje syntes Changemaker var gøy, så husker jeg hvor de lå, og jeg husker forsiden. Der stod det med store bokstaver: «Alle monner drar, sa musa og pissa i havet!»
Jeg forbandt Kirkens Nødhjelp med det hakket mer seriøse bladet «Medmenneske» og med den lilla boksen med «Brød for verden». Moren min satte den frem når det var lilla duk selv om det ikke var advent. Med andre ord: Kirkens Nødhjelp var noe veldig voksent for meg.
Og så kom dette bladet med musa som pissa i havet! Det var veldig annerledes enn lilla duker og fastebøsser – og jeg var 13 år og likte det! Jeg synes den der lille musa som gadd å pisse i havet var litt kul. Den trodde på at den gjorde en forskjell – enda så stort havet er. Det var det trøkk i. Så jeg ble med i Changemaker.
Jeg vet ikke hva enken i tempelet tenkte da hun gav småmyntene sine. Om hun følte at det var nytteløst eller om hun kjente på at det var et stort innhugg i økonomien? Kanskje kjente hun seg tvunget av religiøse forestillinger? Eller kjente hun på styrken i seg selv og tenkte: «Alle monner drar», mens hun la småmyntene i den store tempelkisten?
Da jeg var 16 år gammel, flyttet jeg på hybel i Trondheim. Da var jeg blitt Changemaker i hjertet, og vi var noen som etablerte Changemaker på skolen vår. Når det nærmet seg påske, dro vi sammen til nærmeste kirke og gikk med bøsser for fasteaksjonen. Og jeg lærte at det er kaldt på Bakklandet i mars-april. Jeg lærte at bøssa blir tung når det er mange mynter, og da er det veldig dumt å glemme votter.
Jeg vet ikke om jeg noen gang tenkte på enken i tempelet når jeg gikk med fasteaksjonsbøssa mi, men jeg kan fortsatt høre setningen i mitt eget hode: «Husk å takke, uansett beløp». For meg klinger den nå sammen med fortellingen om enken. For vi møter så mye forskjellig bak dørene, og vi vet ikke hvordan det står til. Sånn egentlig. Vi vet ikke om de som putter penger på bøsse (eller vippser av gårde) gir av sin overflod – eller om de gir av sin fattigdom. Vi vet ikke. Jeg tror at vi alle sammen – uansett – kan få tenke at vi gjør en forskjell. For alle monner drar!
I 1947 blir Odd Knævelsrud bedt om å dra til Hamburg for å være prest for nordmenn i Tyskland. Krigen var akkurat over. Norge og Tyskland hadde stått på hver sin side og sloss med hverandre på liv og død. Odd hadde vært motstandsmann og måtte til slutt flykte til Sverige. Når skulle han til fiendes hjemland.
Odd drar til Hamburg og blir innlosjert i Gestapos tidligere hovedkvarter. Det som møter Odd i Hamburg, er ikke bare norsk lokalbefolkning, men stor nød – på tvers av krigens tidligere skillelinjer. Nød gjør ikke forskjell på folk, og etter mer enn fem år med krig mangler mennesker både mat og klær og skikkelig husly. Odd kan ikke se på denne nøden uten å handle. Han vil hjelpe – og han vil hjelpe alle – ikke bare nordmenn. Odd kontakter menigheter hjemme i Norge, og det blir sendt mat og klær og tran til Tyskland. Det ble starten på Kirkens Nødhjelp.
I 2007 sa Odd Knævelsrud: «Det handlet om Tyskland i 1947. I dag handler det om et annet sted på jorden.»
Jeg tenker at det å gi av det vi har er å kjenne på kraften i det vi har fått – og å ønske å dele det. Det kan se veldig ulikt ut til ulike tider.
For Odd Knævelsrud var det i 1947 å skrive brev til norske menigheter. For noen av oss var det å gå med bøsse i 2007, eller skrive innlegg i lokalavisen i 2017, eller det kan være å sitte i registreringen i 2018.
Uansett hvor vi er i livet – eller hvordan våre bidrag ser ut: Når vi gir av det vi har, når vi deler, så viser vi hverandre at vi hører sammen. At vi hører til hos hverandre. På denne jorda. Med det samme havet. Med de samme ressursene – og med samme himmel.
Når vi gir av det vi har, er det sant at alle monner drar. Og de monnene vi gir i fasteaksjonen er med på å dra oss sammen – mot en bedre verden. En mer rettferdig verden.
Tilbake