Andakt

Sildrende håp

I begynnelsen var en frodig hage. Vårt samliv med naturen står innskrevet i skaperverket: Vi puster inn det trærne puster ut – og motsatt! Er det ikke fantastisk?

Samspillet med naturen farger det bibelske bildet av et godt liv: Mennesker som er rotfestet i Gud, skal være «som trær ved rennende vann» og bære frukt i rett tid (Salme 1,3), mens ørkenen, der det mangler vann og vekst, er et bibelsk grunnmotiv for det som truer livet.

Hvordan klinger dette i vår tid? Er vi ferd med å legge jorda øde?

Klimakrisa begynner for alvor å bli akutt. Vi vet nå mer enn nok om at vårt samla fotavtrykk tynger jorda til bristepunktet. Vår manglende vilje til endring, vårt manglende oppgjør med belastningene vi påfører skaperverket, er et av de tydeligste uttrykk for synd i vår tid. Det er tid for omvendelse.

Men fortsatt jobber Skaperen i kulissene: Skaper stadig nytt liv. Lar bekker sildre og planter spire fram i ødemarka (Salme 104). Denne forandringsbevegelsen, på livets side, er vi invitert til å bli med i. Særlig nå i fasten, som vi kalles til å bli med på «å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus» (Jesaja 58,6–7).

Klima og rettferdighet henger sammen. De som har minst ressurser fra før, rammes hardest av klimaendringene samtidig som de har bidratt minst til dem. Folk verden rundt strever med å klare seg nå som tørken blir verre, flommene voldsommere og skogbrannene villere.

Utfordringene er overveldende – men vi er sammen i dette. Den økologiske krisa kan vi bare løse sammen. Verdens regjeringsledere har et stort ansvar, ja, men vi andre kan ikke vente på dem. Nå trengs alles innsats og delekultur som aldri før. Hvor kan du bli med på å bygge håpsfellesskap og handlingsfellesskap der du bor?

En menighet kan være et slikt håpsfellesskap. «Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles», heter det i Apg. 2,42 – og vi har også det globale ansvaret felles. Heldigvis! Vi kan gå sammen og skape håpsfellesskap i nabolaget, lokalsamfunnet, byen eller bygda vår.

Delekultur, helt konkret, er også en del av løsninga: Kan vi avlære nok av individualismen til å ha mer felles og dele på utstyr, verktøy og biler? Kan vi bo litt tettere sammen og dele på rom til gjester og fest? Kan vi samles om kortreiste gleder? Det er en stor jobb å rigge om til et klimavennlig samfunn, men grunntanken er kjent fra søndagsskolen: «Vi skal dele, du og jeg!»

Og kanskje kommer vi samtidig nærmere Guds gode vilje for menneskene: nærmere hverandre og resten av skaperverket. Kanskje kan de nødvendige forenklingene gjøre at færre ting kommer i veien, bokstavelig talt, for å se hverandre og hva som virkelig betyr noe.

Klimakrisa kaller, og jobben er stor. Men vi går den sammen i møte, sammen med Livets Gud. Langs den veien sildrer håpet fortsatt, og det gir seg ikke.

Tilbake