Kirkens Nødhjelp magasinet
Palestinerne i Kherbet Birin biter seg fast ved å drive jorda og plante oliventrær.
Langs en humpete grusvei i de golde åsene utenfor Hebron ligger den lille landsbyen Kherbet Birin, ei lita grend i norsk målestokk. Her bor rundt 300 mennesker, som først og fremst livnærer seg av jordbruk og sauehold. Hverdagen er krevende. Her er det ingen vannledninger, ingen helseklinikker. En israelsk kraftledning strekker seg rett over hustakene, men den palestinske landsbyen får ikke lov til å koble seg opp til den. Israelske myndigheter nekter.
Det er en tøff hverdag for Zaihab Suliman um Abdallah og de andre som lever i åsene utenfor Hebron.
Området er kjent for sine oliventrær. De grønne, nyhøstede trærne krydrer det tørre landskapet med utsikt mot Hebron, en av de største byene på Vestbredden. Noe som også bryter opp landskapet, er de store, israelske bosettingene på høydene rundt byen. Med dem følger en sterk militær tilstedeværelse fra den israelske hæren. Det merker menneskene her godt. – Hver gang vi begynner på en grunnmur, kommer israelske soldater og river den. De konfiskerer biler, dører, vinduskarmer og verktøyet vårt. Så legitimerer de det ved å si at vi ikke har lov til å jobbe i dette området – selv om det er min egen eiendom, og jeg har papirer fra israelske myndigheter på at dette er min grunn, forteller Farid Burqan, leder i landsbyrådet. De færreste av barna her fortsetter på ungdomsskolen etter endt barneskole. For skolen ligger 14 kilometer unna, og den lange skoleveien er ikke trygg. Faren for å bli trakassert av bosettere er for stor.
Mange i landsbyen har opplevd å få husene sine revet ned av israelske myndigheter flere ganger fordi de ikke får tillatelse til det minste påbygg. Bonden Saeed Thaher Fadel har fått ødelagt hus på gården sin hele sju ganger. Men hver gang har han bygget seg opp igjen, og gradvis har gården vokst seg større. I dag har han hele 70 kyr. – Vi har jo ikke strøm her, bare via et aggregat som jeg må bruke til melkemaskinen. Derfor må jeg selge melka fort og kan ikke bruke den til å lage ost. Da kunne jeg tjent mer penger. Nå kjører jeg til Hebron når melka er helt fersk, og selger den der, forteller Saeed.
Men Saaed er ikke typisk for bøndene i landsbyen. De fleste er småbønder med 3–4 dyr, som gir mat og litt inntekt. Den daglige kampen for tilværelsen er tøff.
I 2018 startet Kirkens Nødhjelps partner YMCA et prosjekt i Kherbet Birin som hadde som mål å gjøre det lille lokalsamfunnet mer motstandsdyktig og bevisst på sine rettigheter. Når Kirkens Nødhjelp er på besøk, sitter om lag 15 kvinner og menn i samme rom og forteller om utviklingen i lokalsamfunnet de siste to årene. Stemningen er god, og praten går i ett. Den muslimske beduin-landsbyen har tradisjonelt sett hatt svært delte kjønnsroller, og kvinnene har ikke deltatt utenfor hjemmet. Slik er det ikke lenger.
– At menn og kvinner skulle sitte slik og diskutere i samme rom, ville vært utenkelig for bare kort tid siden. Før deltok ikke kvinnene i de lokale aktivitetene og beslutningene i lokalsamfunnet, forteller landsbyleder Farid. YMCA har hjulpet innbyggerne med å etablere grupper som jobber med ulike utfordringer. Et viktig mål har vært å få menn og kvinner til å samarbeide, og at alle skal bli hørt. Sammen står de sterkere. – Nå kan vi heve stemmene våre og delta i en aktiv rolle. De ulike gruppene er også en fin mulighet til å møte andre i lokalsamfunnet, bekrefter Farids kone Du’a Burqan.
En viktig effekt av at kvinnene har fått en sterkere rolle, er at de også står friere til å jobbe. YMCA-prosjektet har drevet arbeidstrening for kvinner, blant annet i matforedling og jordbruk.
Wa’ed Azam har grepet muligheten og skapt sin egen bedrift. I samarbeid med en bleiefabrikk har hun startet sin egen bleiepakkebedrift. Hun får bleier levert fra fabrikken og sorterer og pakker dem før hun selger dem videre i lokalsamfunnet. Før hun inngikk samarbeidet med fabrikken, måtte hun legge frem en forretningsplan og analysere alle aspekter av virksomheten. Så langt har det gått strålende. – Nå jobber fire andre kvinner sammen med meg. Det betyr økt inntekt for meg og fire andre familier. Vi møter alle krav fra bleiefabrikken, som er veldig fornøyd og bare gir meg stadig mer å gjøre, smiler Wa’ed Azam.
Til tross for den tøffe hverdagen ser hun lyst på fremtiden. – Bare det at jeg nå kan gå i banken selv, er en stor forandring for meg. Min plan er å bli en vellykket forretningskvinne, stråler hun.
Over landsbyen går en israelsk kraftledning, men innbyggerne i Kherbet Birin må klare seg uten strøm
Wa’eds historie gir håp i lokalsamfunnet. YMCAs arbeid i landsbyen har bidratt til å skape en sterkere følelse av samhold og en tro på at endring er mulig. Innbyggerne har fått hjelp til å etablere en «beskyttelsesgruppe», bredt sammensatt av valgte representanter. Gruppen har laget en handlingsplan, hvor de identifiserer hvilke farer og utfordringer som truer lokalsamfunnet. Beskyttelsesgruppen så fort at den største risikoen for lokalsamfunnet var konfiskering av landområder, en problemstilling de fleste i landsbyen har kjent på kroppen. – Vi fant ut at den beste måten å unngå at jorda ble konfiskert på, var å drive jorda. Ved å plante oliventrær befester vi retten til jorda og gjør det vanskeligere å ta den fra oss. Men vi opplever også at israelske bosettere kommer og tar de innhøstede olivenene våre etter at vi har jobbet i timevis, sier Farid.
Seba (1,5) finner den trygge plassen i pappa Farid Burqans fang. Han er leder i landsbyrådet i Kherbet Birin.
Landsbyens handlingsplan inkluderer å sikre vedlikehold av skolen og jobbe opp mot myndighetene for å sikre strømtilgang. Fordi det lille lokalsamfunnet mangler et lokalt helsetilbud, har YMCA også gitt opplæring i førstehjelp, og de har hatt kurs i brannsikkerhet. Alt dette er ledd i å gjøre landsbyen mer motstandsdyktig og skape et tryggere samfunn for menneskene der. For innbyggerne i Kherbet Birin har ingen planer om å kapitulere for presset fra soldater og bosettere. Til tross for trakassering og ødeleggelser rikker de seg ikke. De vil kjempe videre for jorda si, for overlevelse i denne litt bortgjemte grenda ved Hebrons åser. For som bonden Saaed sier: – Vi har ingen frykt lenger fordi vi har ingenting å tape.
President Donald Trump la på nyåret fram det han mener er en plan for fredsløsning mellom Israel og Palestina. Planen innebærer at Israel får beholde bosetningene i de okkuperte palestinske områdene. Palestinerne, FN og store deler av verden avviser planen og mener at palestinerne kommer til å bli sittende igjen med et lappeteppe av landområder med bosettinger imellom. Israel skal også få Jordandalen, hvilket innebærer at palestinerne mister grensen til Jordan, samt svært verdifulle jordbruksarealer. Landområder palestinerne er tilbudt ligger i ørkenen sør for Gaza.
Statsminister Benjamin Netanyahu og rivalen Benny Gantz inngikk i slutten av januar en avtale om å danne en «kriseregjering». Ifølge avtalen skal den tidligere annonserte annekteringen begynne 1. juli i år.
Kirkens Nødhjelp var raskt ute med sterk kritikk av avtalen: - En ytterligere og planlagt annektering av palestinsk land vil være et alvorlig hinder for fred mellom Israel og Palestina og et dødsstøt for en tostatsløsning, sa generalsekretær Dagfinn Høybråten til NTB. Han uttrykte samtidig stor bekymring for den humanitære situasjonen. – De humanitære behovene er store i den palestinske befolkningen, og nå er de palestinske områdene hardt rammet av covid-19. Vi er svært bekymret for at den humanitære situasjonen vil bli ytterligere forverret med den planlagte annekteringen, som blant annet vil frata palestinerne mange av deres mest fruktbare områder og gjøre livsvilkårene enda vanskeligere for dem.
Siden 1967 har rundt 250 israelske bosettinger og utposter (uten formell tillatelse fra israelske myndigheter) blitt etablert på Vestbredden inkludert i ØstJerusalem. Bosettingene er i strid med folkeretten.
Det anslås at det bor rundt 611 000 bosettere på Vestbredden (2017).
Bosettingene har hatt svært negative konsekvenser for palestinernes levekår gjennom tap av eiendom og livsgrunnlag, redusert bevegelsesfrihet, begrenset tilgang til tjenester og ulike former for sikkerhetstrusler, som trakassering og vold.
(Kilde: UNOCHA)
Tekst: Hege Kristin Ulvin
Foto: Håvard Bjelland