Kirkens Nødhjelp magasinet
Ukraina
Etter at krigen i Ukraina brøt ut, har givergleden i Norge vært enorm. Støtten betyr svært mye for menneskene som har flyktet fra hus, hjem og familie.
Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, besøkte nylig Bucovina Institute i Suceava i Romania. Der møtte han flyktninger som mottar hjelp fra norske givere.
– Det var mange sterke vitnesbyrd om vanlige mennesker som har måttet flykte fra krigens grusomheter. Derfor er det fantastisk å være vitne til hvordan givergleden hjemme kommer flyktningene her til gode. Det utgjør en stor forskjell i en ellers krevende hverdag, sier Høybråten.
Kirkens Nødhjelp støtter vår internasjonale humanitære partner ACT Alliance og flere av ACTs søsterorganisasjoner, som blant annet Swiss Church Aid (HEKS). I tillegg støtter vi våre lokale partnere i Ukraina og i nabolandene.
En av flyktningene Høybråten møtte, var trebarnsmoren Alana. Hun er fra den ukrainske byen Poltava, som ligger mellom Kyiv og Kharkiv. Da krigen brøt ut, suste det raketter innover byen. Med tre små døtre opplevde hun dette som veldig dramatisk.
– Vi var veldig redde og måtte søke dekning hver gang alarmen gikk, forteller hun.
Situasjonen ble så farlig at hun ikke så noen annen utvei enn å flykte over grensen til Romania, mens ektemannen måtte bli igjen.
Trebarnsmor Alana får overlevert en verdikupong som hun kan kjøpe mat, bleier og leker til barna med.
Suceava ligger ikke langt fra grensen mellom Romania og Ukraina. Takket være norske givere kan Alana og andre flyktninger i samme situasjon komme hit og få verdikuponger en til to ganger i måneden for å klare daglige utgifter som mat, bleier, klær og leker.
Det store engasjementet for å hjelpe de berørte av krigen i Ukraina utgjør en stor forskjell for Alana og mange andre flyktninger i området.
– Jeg føler meg trygg her og er takknemlig for all den hjelpen vi får. Det er helt avgjørende for barna og meg. Samtidig håper jeg at krigen snart skal ta slutt, og at vi kan reise trygt hjem. Det er ikke så enkelt for barna og meg å være i et nytt land der ingen snakker språket vårt, sier Alana.
Da hun og barna kom til Suceava, tok det ikke lang tid før hun ble kjent med andre ukrainske flyktninger. Hun hadde et sterkt ønske om å gjøre noe nyttig for andre i samme situasjon. Derfor startet hun en liten bibelgruppe. Etter kort tid vokste gruppa til over 280 mennesker.
– Det gikk veldig fort, og interessen var enorm. Vi står sammen så godt vi kan. Vi deler også viktig informasjon med hverandre, blant annet om hvor det er mulig å få litt gratis mat eller klær. Jeg vil ikke bare motta hjelp, jeg vil også hjelpe andre, sier Alana.
Hjemme i Ukraina er også foreldrene igjen. De er gamle, og Alana er bekymret.
– Jeg snakker med dem ofte. De er fornøyde fordi sommeren er kommet og de kan arbeide i hagen. Men så lenge det ikke er trygt for barna, kan jeg ikke reise tilbake. Jeg gleder meg så enormt til jeg får se dem og mannen min igjen. Jeg drømmer om å få hverdagen min tilbake mer enn noe annet, sier Alana.
Tekst: Markus Plementas. Foto: Håvard Bjelland.
Tilbake