Kirkens Nødhjelp magasinet

03 2018

Må styrke det svakeste leddet

Portrett: Pio Ding

Må styrke det svakeste leddet

– Det holder ikke å bare jobbe opp mot lokale organisasjoner for å endre et land ødelagt av konflikter. Like viktig er det å løfte enkeltmenneskene opp fra fattigdom og traumer, sier fungerende utenlandssjef Pio Ding i Kirkens Nødhjelp.

Pio er imøtekommenheten selv og er raskt blitt en høyt skattet sjef i Kirkens Nødhjelp. Ikke så rart, kanskje; han har organisasjonen i blodet, og ungene er ektefødte barn av Kirkens Nødhjelp. Eller rettere sagt – Changemakerbarn. Kona, Hilde Gaasholt, var ungdomsorganisasjonens første valgte leder, og de møttes i Khartoum da Pio var generalsekretær i Changemaker (i ungdomsavdelingen til Sudan Council of Churches).

Tilfeldighetens spill

Pio kommer selv fra et av verdens mest sårbare og konfliktfylte land, Sør-Sudan. Misnøyen var stor i 1989 fordi sudaneserne i nord ikke behandlet dem som likeverdige, og da var Pio fast bestemt på å slutte seg til opprørsbevegelsen. Det satte moren en stopper for på en heller sindig måte.

– Jeg studerte i Nairobi, og en venn overbeviste meg om å bli med i motstandsbevegelsen. Treningen var seks måneder i Etiopia og deretter i Cuba, der vi skulle bli gode teknokrater som skulle styre et selvstendig Sør-Sudan. Jeg var klar for å dra og fortalte det til onkelen min. Det skulle jeg ikke ha gjort, sier Pio.

Tanten ringte straks til moren, som var forretningskvinne og lærer i Khartoum. Hun la raskt en plan og inviterte Pio til å feire jul sammen med hele storfamilien i Sudan.

– En god ide, jeg kunne jo dø i løpet av de neste månedene, tenkte jeg. – Og om jeg overlevde, ville det nok ta flere år før jeg så igjen de syv søsknene mine, sier Pio. Han tok med seg julegaver og noen klær og satte seg på flyet til hovedstaden. Der oppdaget han at moren hadde lagt en felle for ham.

I tre år jobbet Pio for Kirkens Nødhjelp i Somalia, et av de landene som vanskelig vil klare å nå bærekraftsmålene.
I tre år jobbet Pio for Kirkens Nødhjelp i Somalia, et av de landene som vanskelig vil klare å nå bærekraftsmålene.

– En onkel av meg, som jobbet i immigrasjonen i Sudan, hadde fått beskjed av mor om å ta passet mitt og å svarteliste navnet mitt. Dermed ble jeg blokkert fra å reise ut av Sudan, sier Pio.

– Ble du ikke rasende?

– Jovisst. Det tok mange måneder før jeg tilga henne. Jeg kom jo fra Nairobi, som er en grønn oase, der alle vennene mine var, og til Khartoum, som er en ørken, og der de snakker et helt annet språk. Tingene mine i Nairobi fikk jeg heller aldri tilbake. Men hva kunne jeg gjøre? Hun var en sterk kvinne. Og i dag er jeg jo selvsagt glad for at det gikk som det gikk, smiler Pio.

Ung aktivist

Pio kommer fra en liten, men innflytelsesrik stamme som er godt organisert. Faren hadde innflytelsesrike stillinger innen finans og ble senere hentet til finansdepartementet og utenriksdepartementet i Sudan. Pio studerte biologi og utviklingsstudier samtidig som han engasjerte seg i sin lokale menighet. En vakker dag i 1994 kom det en delegasjon Changemakere som hadde satt seg fore å sykle kapp til kapp for å vise at verdens urettferdighet bare er en sykkeltur unna. På et av sykkelsetene satt hans framtidige kone, og Pio ble vervet inn i Changemaker.

– Vi aksjonerte for miljø, likestilling og diskriminering. For eksempel arrangerte vi en demonstrasjon på et universitet i Khartoum mot hijab. Selv de kristne jentene fra Sør-Sudan måtte gå med hijab, og vi inviterte pressen på en markering der jentene tok av seg hijabene, og vi overleverte underskriftslister til utdanningsministeren. Klokka tre om natta raidet politiet avisen og beslagla en million kopier av avisen som dokumenterte demonstrasjonen. Hvorfor i alle dager kom de ikke før de satte i gang trykkpressa? sier Pio oppgitt.

Måtte selv flykte

Verre ble det da Pio engasjerte seg som menneskerettighetsaktivist for å dokumentere vold om menneskerettighetsbrudd mot flyktninger fra Sør-Sudan. Flyktningene ble dårlig behandlet, og det var store konflikter med lokalbefolkningen siden flyktningene bosatte seg i fraflyttede hus i lokalsamfunnet. Det tok ikke mange månedene før myndighetene fikk nyss i arbeidet til Pio, og han måtte flykte til Egypt. Der fortsatte han å jobbe med flyktninger i to år, men nå som leder av et psykososialt arbeid for FN-kvoteflyktninger.

Som programansvarlig i Somalia fulgte Pio Ding piratprosjektet nøye, der tidligere pirater fikk yrkesopplæring og hjelp til å endre seg slik at de kunne jobbe som murere, tømrere eller elektrikere istedenfor å plyndre skip og båter.
Som programansvarlig i Somalia fulgte Pio Ding piratprosjektet nøye, der tidligere pirater fikk yrkesopplæring og hjelp til å endre seg slik at de kunne jobbe som murere, tømrere eller elektrikere istedenfor å plyndre skip og båter.

Men hvordan gikk det med kjærligheten, da? Vi var «bare kjærester», smiler Pio, som fikk jevnlig besøk fra Norge. Det var i Mali de skulle få muligheten til å bo sammen. Hilde hadde fått jobb som lærer på en misjonærskole i Mali. De dro til Norge, giftet seg og tilbrakte et drøyt år i Mali frem til Pio fikk mulighet til å ta en master i Tyskland og senere praksis i Ghana. Til Norge kom de ikke før fire år senere – da som en større familie. Første jobbtilbud i Norge kom – selvsagt – fra Kirkens Nødhjelp og Fredrik Glad-Gjernes, en av de glade syklistene fra ti år tilbake. Dermed ble ringen sluttet, og Pio gikk gradene fra rapportskriving til fungerende utenlandssjef i en av Norges største bistandsorganisasjoner.

De mest sårbare

Kirkens Nødhjelp jobber i ni av de 31 landene som regnes som stater som går feil vei i forhold til bærekraftsmålene. Skal verden nå ut til «den siste fattige», må mye gjøres. Pio understreker at det meste må gjøres innenfra, og at det ikke finnes noen enkle grep for å få de mest sårbare landene ut av fattigdomsfella.

– Ta Laba fra Kongo, for eksempel. Laba ble voldtatt av flere menn og ble gravid som følge av voldtektene. Da hun kom til Panzi sykehus, som vi støtter, var hun sterkt traumatisert. Med arbeidstrening og god traumebehandling klarte hun ikke bare å ta seg av ungene sine, hun startet på skolen og tok en juridisk utdannelse. Nå er hun en talsperson og ressursperson for andre. Det holder ikke å bare jobbe på et overordnet nivå. Vi må også støtte lokalsamfunnsorganisasjoner både for å påvirke politikere, myndigheter og opinionen – OG løfte opp enkeltmenneskene som er traumatisert av vold og konflikt. Derfor er partnerskapsmodellen så viktig for Kirkens Nødhjelp.

– Det virker som en håpløs oppgave å løfte land som Sør-Sudan og Kongo opp av fattigdommen.

– Så lenge det er fred, kan mennesker lære og utvikle seg. I krig lever man bare i frykt, tør ikke å gå på skole eller dyrke jorda. Et land trenger først og fremst en god regjering som styrer godt både økonomisk og demokratisk med ytringsfrihet og rettssikkerhet. Da kan sivilsamfunnet blomstre opp, sier Pio.

– Har du håp for Sør-Sudan?

– Man blir motløs, men det er ikke noe annet alternativ enn fred. Men helt ærlig blir jeg utrolig trist av å tenke på dagens situasjon. Vi var så energiske og glade da vi fikk selvstendighet i 2011. Alle var euforiske, vi hadde frihet, vann, olje og internasjonal støtte. Nå kommer det til å ta utrolig lang til vi igjen har mulighet til å bygge et land på demokrati og fred. Mine barn kommer til å vokse opp i Norge, sier Pio resolutt.

Tilbake