Kirkens Nødhjelp magasinet
Tett på: Stein Villumstad
Stein Villumstad har blitt skutt mot i Somalia, flydroppet pengesekker i Sør-Sudan og samarbeidet med opprørsgrupper i Etiopia og Eritrea. Fingeren var det imidlertid ekteskapet som tok.
Som nyutdannet lærer fikk han sitt første korttidsengasjement for Kirkens Nødhjelp i 1970. Etter en del år i skoleverket ble han i 1986 direktør for Equatoriaprogrammet i et krigsherjet Sør-Sudan. Internt fordrevne hadde kritiske livssituasjoner. Det var utfordrende å nå fram med hjelp, særlig i de mest isolerte landsbyene, men Villumstad var ikke rådløs og nevner eksemplet Ikotos.
– Det var mat å få kjøpt, men folk manglet penger. Så vi lastet opp en tønne med penger i et helikopter og droppet det over en katolsk skole vi samarbeidet med, forteller Villumstad. Det er nemlig ikke bare nå for tiden av Kirkens Nødhjelp er opptatt av innovasjon.
Situasjonen i Sør-Sudan på slutten av 80-tallet var preget av borgerkrig med områder kontrollert av henholdsvis regjeringen og SPLA -geriljaen. Humanitær støtte nådde bare regjeringsområdene. Kirkens Nødhjelp forsøkte bilaterale forhandlinger med SPLA, men geriljaen ville at den norske organisasjonen skulle være lojal mot dem, og ikke bringe mat inn i regjeringskontrollerte områder.
– Det kunne vi naturligvis ikke si ja til. Til slutt ble vi del av et FN-initiativ som forhandlet frem en avtale der vi kunne jobbe på begge sidene, og Kirkens Nødhjelp gikk i spissen i gjennomføringen forteller Villumstad.
I 1987 ble Terje Tvedt bedt om å skrive et notat om Kirkens Nødhjelps arbeid i Sør-Sudan. Den ble til dels drepende for organisasjonen.
– Tvedt mente at vi hadde altfor mye ressurser i forhold til de lokale myndighetene, og han etterlyste en kapasitetsbygging av lokale partnere. Denne kritikken ble en plattform for arbeidet vårt mot partnerbasert bistand. Betydelig skepsis ble uttrykt mot denne nyorienteringen siden mange ikke trodde de lokale organisasjonene var i stand til å ta ansvar – Kirkens Nødhjelp skulle ta ansvar og ikke skyve partnere foran seg, var reaksjoner Villumstad og Kirkens Nødhjelp møtte.
Enda mektigere ble imidlertid Kirkens Nødhjelp i Eritrea og Tigray-provinsen i Etiopia under den langvarige borgerkrigen som endte i 1991, i alle fall når det gjelder størrelsen på bistandsbudsjettet. Store deler av landområdene var kontrollert av motstandsbevegelsene. FN kunne ikke gå inn i områdene hvor folk sultet, og som ikke var kontrollert av regjeringen. Store mengder mat måtte inn. Men hvordan?
– Det ble etablert et konsortium med økumeniske partnere i Europa og Nord-Amerika, og hjelp gjennom de humanitære armene av opprørsbevegelsene ble brakt inn «illegalt» over grensa gjennom Port Sudan. Operasjonen var enorm – én milliard kroner i 1991 – og mer enn 300 lastebiler var i sving. Noe hjelp kom på avveie, blant annet ble innpakning av de norske «kjeksene» BP5 funnet i opprørsgeriljaens skyttergraver. Det ble en internasjonal nyhetssak, men omfanget av hjelp på avveie tror jeg tross alt var lite, sier Villumstad.
Økumenisk samarbeid som ble satt i gang i Rwanda etter folkemordet i 1994, ble en forløper til ACT-samarbeidet vi har i dag. Villumstad var styreleder i ACT fra 1995 til 2001, og Rwanda ble den første testen for nyskapningen.
– I begynnelsen var ACT begrenset til humanitær innsats, og nødhjelpsappellene var det viktigste instrumentet til ACT. Senere ble mandatet utvidet til å inkludere den mer langsiktige bistanden. I Malawi forsøkte Kirkens Nødhjelp å fremme ACT-samarbeidet, men vi erfarte at den brede agendaen er vanskeligere å forholde seg til enn mer fokusert nødhjelp, og det er et gap mellom medlemsorganisasjonenes intensjoner og realiteten på bakken der egne strategier og prioriteringer blir overordnet. Her har man mye å jobbe med ved å samordne strategier, sier Villumstad.
Det var også Villumstad som satte fokus på vann i Kirkens Nødhjelp. Det vil si, vann hadde lenge vært en viktig del av den humanitære bistanden, og da Jan Egeland som statssekretær inviterte de største bistandsorganisasjonene til møte om konseptet NOREPS i UD fordi man i større grad ville at de skulle fokusere på en spesialkompetanse, tok Villumstad raskt ordet og sa at «Kirkens Nødhjelp tar vann».
– Føler du at du har reddet verden nå?
– Haha. De første månedene trodde jeg kanskje jeg kunne forandre verden. Vi er imidlertid del av et organisk nettverk av kirker både her i Norge, globalt og lokalt i landene vi jobber i. Det gir muligheter for å bidra til forandring! Det har vært spennende å ta det ned til et praktisk nivå. Så har det vært interessant å se hvor strategisk utfordrende bistandsarbeid er, og hvor viktig det er å være lyttende til den lokale kulturen samtidig som vi har vår egen legitime agenda, sier Villumstad.
Og fingeren da? Hvordan mistet mannen, som måtte krype i skjul da kulene suste over ham i Somalia, ringfingeren? Jo, den hang fast i en takrenne sammen med gifteringen.
– Jeg fant igjen ringen, men aldri fingeren. En stund hengte jeg gifteringen i et kjede rundt halsen, men så tenkte jeg at man vet jo aldri….
Tilbake