Kirkens Nødhjelp magasinet

03 2018

Snakker ikke om arv

Aktuelt: Arv

Snakker ikke om arv

– Nordmenn er veldig familieorienterte og tar arv som en selvfølge. Jeg er overrasket over hvor lite man snakker om temaet, sier Runar Døving, forsker ved Høyskolen Kristiania.

En ny forskningsrapport tar for seg nordmenns forhold til arv. Den knuser myten om de egoistiske 68-erne som tar opp rammelån og bruker opp ungenes arv. Sannheten er snarere det motsatte – Norge er et sterkt ættesamfunn, og familien anses som eneste legitime arvtaker.

– Folk vet ikke hvor rike de er, for de ser på hus og hytter som affeksjon og ikke formue. Affeksjon er noe som skal gå i arv, derfor godtar man statens overformynderi med pliktdelsarv uten videre. Det sier noe om familiekonsensusen her i landet. Jeg trodde at det var en spire til debatt i samfunnet om å bidra til samfunnet via arv. Det fant vi imidlertid ikke, sier Døving.

Gir anonymt

Døving har selv skrevet testamente og gitt 200 000 kroner til frivillige organisasjoner. Det syntes i utgangspunktet ikke datteren på 16 var så kult. Men så fortalte faren henne hvor mye leiligheten hans var verdt, og da forstod hun at 200 000 bare var en liten brøkdel av arven.

– Arv er det som skaper størst forskjell i verden. Mens vi later som om vi spiller monopol, er i virkeligheten alle hus og hoteller delt ut, og spillet er vunnet på forhånd. Dette liker vi ikke å tenke på her i likhetssamfunnet Norge, for hadde man snakket om det, så ville man ha gjort noe med det. Jeg mener at når staten ikke klarer å ta fra deg pengene, så bør man ta sølvskjeen i egne hender og bidra til fordelingen selv, sier Døving.

Runar Døving
Runar Døving

– Det virker jo som om de rike er blitt flinkere til å donere penger?

– Nei, det er bare snakk om småsummer. I Norge er det ingen tradisjon for at de rike gir store donasjoner, som i USA, som er plakettenes rike. Du kan knapt passere en benk eller en skole uten at det står plaketter om hvem som har donert. Fordelen er at man da får et privat ansvar for fordelingen i samfunnet. Filantropiens far, Andrew Carnegie, mente at man skulle bruke den første tredjedelen av sitt liv på å lære, den andre på å tjene penger og den tredje tredjedelen på å gi bort pengene. Norges rike er langt fra der, sier Døving.

– Men på sosiale medier har jo også vi fått en «plakett»-tradisjon; donerer du penger, så kommer det jo opp en melding til vennene dine om at du har gitt.

– Dette er litt ambivalent for nordmenn som liker å være anonyme som givere; samtidig er takken viktig for folk – at de føler seg sett. Det er tendenser til at nordmenn i større grad vil vise at de gir, sier Døving.

Skyver fra seg døden

Døvings undersøkelser viser at mange oppfatter at det å skrive testament ikke er for dem, men for de rike. Hytteeiere og kristne skriver i større grad testament enn andre. Testament skrives oftest når man selv er i en livskrise, gjerne fordi ens egne foreldre dør. Dette forklarer antakelig at det er Kreftforeningen og Landsforeningen for hjerte- og lungesyke som får flest testamentariske gaver – i tillegg til kristne organisasjoner.

– Man snakker lite om døden i Norge. Da snakker man gjerne om «hvis» man dør, ikke når. Er det noe som er flott med kristendommen, så er at den innser døden og har et grep om den. Fordi at man ikke snakker om døden, så snakker man ikke om testament. Det er dumt fordi man ved å skrive testament fritar ungene for å ta avgjørelser som kan skape konflikt. Det er en god måte å få orden på ting på, sier Døving.

– Forskningen din viser at bare 8 % mener det er greit å bli spurt om å gi en testamentarisk gave.

– Det komiske er at mange mener organisasjoner er grådige om de ber om en gave. Og det er en forestilling der ute om at gamle mennesker ikke vet sitt eget beste. Jeg mener det er en uverdiggjøring av de gamle, som stort sett er oppegående mennesker, sier Døving.

Arveparadokset

Døving påpeker at kollektivt er befolkningen tjent med en høy arveavgift, men en slik fordelingstankegang er fremmed for nordmenn. Derfor var det, før arveavgiften var fjernet, et stort sinne mot avgiften, som i realiteten ikke brakte inn særlig mye til staten.

– Man mente at arveavgift var dobbeltbeskatning, men det er det jo mye som er. I USA, som har en svært lav moms, er det mange som mener at momsen er en uakseptabel dobbeltbeskatning. I Norge, som har en høy moms, er det ingen debatt om momsen. Den lave arveavgiften, derimot…

Tilbake