Kirkens Nødhjelp magasinet

03 2019

Hvordan gikk det med jentene?

Hvordan gikk det med jentene?

«Bring back the girls», ropte en hel verden for et par år siden etter at Boko Haram hadde bortført 391 skolejenter i Nigeria. Hvordan gikk det med disse jentene? Og hvordan går det med jesidiekvinnene i Libanon og rohingyajentene i Bangladesh?

Nigeria

80 prosent av jentene som Boko Haram tok, har rømt eller er løslatt. Problemet er at lokalsamfunnene ikke vil ha dem tilbake. Regjeringens tilbud er å begynne på skolen helt på nytt i egne klasser, noe som naturligvis fører til at mange dropper ut av skolen. Kirkens Nødhjelps så derfor behovet for et rådgivningssenter for de overlevende.

– Jentene kom tilbake til tomme hus, og mennene i landsbyene ville ikke gifte seg med dem. Mange så seg nødt til å selge kroppen sin for å overleve, sier Nubwa Iliyasu Chama, som jobber i EYN, som er kirken til Chibok-jentene som ble bortført av Boko Haram. I EYN er hun ansvarlig for GBV-programmet i Nigeria, og hun har jobbet tett med flere av Chibok-jentene.

– Regjeringen reddet dem fra Boko Haram, men de beskytter dem ikke mot militære overgripere. I en landsby jeg var i, fortalte åtte jenter under 17 år at de var blitt voldtatt av militæret, sier Nubwa, som sliter med å få kvinnene til å oppsøke hjelp mot traumene sine.

– De tør ikke. De blir heller i situasjonen. De føler de allerede har mistet alt. Hva mer kan skje? sier de.

Nubwa er bekymret for måten jentene ble løslatt på. Regjeringen løslot fem av lederne for Boko Haram, og terroristene fikk penger mot å løslate jentene.

– Landsbyene er sårbare mot angrep. Men internasjonalt fokus hjelper oss, sier Nubwa Iliyasu Chama.

Bangladesh

Flere hundre tusen rohingyaer flyktet fra Myanmar da regjeringssoldater angrep landsbyene deres. Nå er de i Bangladesh, mange av dem i den gigantiske flyktningleiren Cox Basar. Her isolerer jentene seg av frykt for overgrep, sier Sharifa Halila Abdul-Aziz som jobber for vår partner i Cox Basar.

– Alle kvinnene i Cox Basar forteller den samme historien. De så far og eller bror bli drept, de ble voldtatt eller gruppevoldtatt, og de rømte over grensen. Problemet er at faren for å bli voldtatt i leiren er stor siden den ligger i en gjennomfartsåre for menneskehandel og narkotika. Jentene er såpass redde at de isolerer seg i teltene sine, sier Sharifa Halila Abdul-Aziz.

Det Sharifa frykter mest, er at World Food Program skal kutte i matrasjonene i leiren. Allerede nå ser hun at jenter selger kroppen sin for å få penger til nødvendig medisin.

– Flyktningene har ikke flyktningstatus i Bangladesh, de får ikke jobbe eller gå på skole. Det er et samfunn uten fremtid. Vi ser mye både av «survivor sex» og barneekteskap. Når jentene er 12–13 år, kan de giftes bort mot medgift. Det igjen fører til kompliserte svangerskap og fistula. Barn som fødes etter voldtekt, er uønsket av familien, men adopsjon er ulovlig i Bangladesh, og barna risikerer å bli solgt til menneskehandlere, sier Sharifa Halila Abdul-Aziz.

Libanon

Libanon er blitt en eneste stor flyktningleir med en befolkning som har doblet seg på grunn av flere flyktningkriser i landene rundt. Blant annet er det mange syriske jesidiekvinner som har rømt til Libanon etter å ha blitt brukt som sexslaver av IS. Kirkens Nødhjelp støtter arbeidet med disse kvinnene, blant annet en kvinneklinikk og et mannssenter. Voldsproblemet er nemlig kulturelt – en del av kulturen.

– Jeg brukte mye tid på å snakke med kvinnene om vold, men de sa at dette visste de jo – gå og snakk med mennene. Det er de som utgyter vold, sier Ghida Anani, grunnlegger og leder av Abaad-senteret i Libanon, en samarbeidspartner til Kirkens Nødhjelp.

– Regjeringen gjør ingenting for å hindre vold, og kvinnene sitter igjen med skylden. Æresdrap og barneekteskap blir normalt fordi det er tradisjoner flyktningene har med seg. Hivtilfellene øker. Kvinnene selger sex for å overleve, sier Ghida Anani.

Også i Libanon er flyktningstatusen et problem. Barn arver fars nasjonalitet, og når barn fødes etter en voldtekt, blir det enten rettsløst og identitetsløst eller man må få voldtektsmannen til å registrere barnet som sitt.

– Disse barna eksisterer ikke, de er glemt av samfunnet og er enkle ofre for grupper som vil bruke dem som barnesoldater.

Tilbake