Kirkens Nødhjelp magasinet
Christian Visnes ble ansatt som sjef for det humanitære arbeidet til Kirkens Nødhjelp ved slutten av fjoråret. Så kom koronaviruset og rystet bistandsbransjen.
– Dette er jo en stor, global krise som har store økonomiske og sosiale konsekvenser i tillegg til det helsemessige, og vi vet jo ikke hvordan fremtiden kommer til å bli. Så dette må behandles som om en humanitær krise traff alle land samtidig, sier Visnes.
Kirkens Nødhjelp satte i gang tiltak umiddelbart. Noen ansatte valgte å reise hjem på grunn av den økte risikoen og uvissheten. Det var viktig å fokusere tidlig på sikkerheten til våre medarbeidere ute. Så handlet det om å få folk ut igjen. Arbeidet må fortsette, selv om prosjekter er satt på vent i land i lockdown. Mye av det humanitære arbeidet som gjøres, handler om covid-19. – Vi har jo allerede hygieneprosjekter gående i de fleste land, og nå handler det om å hindre smittespredning. Samtidig kommer denne krisen på toppen av mange andre kriser, som sultkatastrofen i Somalia. De sårbare blir også mer sårbare som ofre for kjønnsbasert vold, sier Visnes.
Han har en imponerende CV med mange, lange utenlandsopphold for flere nasjonale og internasjonale hjelpeorganisasjoner. Særlig har han vært stasjonert i Latin-Amerika. Interessen for krig og konflikt fikk han tidlig. – Jeg har alltid vært opptatt av urettferdighet og leste det jeg kunne komme over om land i krise. Som medlem av LatinAmerikagruppene fikk jeg mulighet til å være observatør i Guatemala for å se til at flyktninger som returnerte, hadde det trygt. Jeg var i verdens tredje farligste by. Noen år etterpå var jeg i de to farligste … Medellin og Cali i Colombia.
– Hvordan sikrer en hvit nordmann seg i verdens farligste områder? – Den beste beskyttelsen er å jobbe sammen med de som bor der, og forstå konflikten og de farene som eksisterer. Da vet du hvor du skal reise, og hvordan du skal oppføre deg, noe som er mye tryggere enn skuddsikre biler. Jeg har aldri selv følt at jeg har vært i umiddelbar fare, men jeg er jo blitt stoppet av væpnede grupper, hørt skuddveksling i nærheten og sett bombefly som har flydd over oss, sier Visnes. – Har situasjonen for humanitære hjelpearbeidere blitt verre på de 20 årene du har jobbet ute? – Ja, og det er land som vi har store restriksjoner i, som Afghanistan og Syria. I Nigeria må vi bruke FN-fly ut til prosjektene fordi det er for farlig å kjøre. I stadig flere land er det vanskelig å få de væpnede gruppene til å akseptere folkeretten som beskytter oss, vi må jo kunne snakke med hvem som helst som trenger hjelp. Men fremdeles er faren for bilulykker størst i alle land vi er i, sier Visnes.
Kirkens Nødhjelp bruker stadig mer penger på å trygge folk som jobber ute, og som regel er det de lokalt ansatte som er mest utsatt. I samarbeid med sikkerhetssjefen bidrar sjefen for at det humanitære arbeidet for at ingen våre medarbeidere er så trygge som mulig. – Det handler om hvor vi skal jobbe, hvordan vi skal jobbe, og hvordan folk kan jobbe tryggest mulig. Samtidig skal vi komme hurtigst mulig ut til en krise dersom vi har rett kompetanse til å gjøre en best mulig jobb. Dette er en sektor som er blitt mer og mer profesjonalisert, og donorene krever kvalitet i tillegg til at ting må skje raskt. – Du jobber med kriser, men mange kriser blir jo langvarige. – Ja, de fleste krisene oppstår i land som allerede er i konflikt og har andre kriser som må håndteres. De fleste flyktninger har jo vært flyktninger i 10–20 år. Politikerne i landene klarer ikke å gjøre noe med de underliggende problemene, og da blir krisene langvarige. I noen av disse er det vi som jobber humanitært, som har ansvaret, som i Nigeria, mens i andre land som Kongo støtter vi det mer langsiktige arbeidet. Målet er jo at krisene ikke skal bli evigvarende.
45-åringen har altså kommet tilbake til Norge med sin colombianske kone og to små sønner. Denne våren og sommeren har virkelig vært en annerledes tid for globetrotteren. Nå handler hverdagen om de enkle tingene. – De andre har jo aldri bodd i Norge, og jeg har helt glemt hvordan det er å være norsk, så nå er hobbyen vår å bli kjent med Norge. Og så jobber jeg, selv om det går på bekostning av antall timer med søvn, sier Visnes.
Tekst: Aina Johnsen Rønning. Foto: Håvard Bjelland
Tilbake