Kirkens Nødhjelp magasinet
– Naboene mine i Yangon aksepterte ikke at jeg er lesbisk, og det ble ubehagelig å bo der, sier 26 år gamle Yu Yu.
Det er forbudt å være homofil i Myanmar på grunn av loven mot «abnormal sex». For jenter går det fint, og gutter som bor sammen og er diskrete, får sjelden problemer. Men homofile gutter og transseksuelle på byen kan risikere å bli arrestert. Det har forekommet både tortur og voldtekt av de som blir anholdt av politiet, får vi vite fra flere hold. Yu Yu er imidlertid ikke redd. Tvert imot, hun er veldig utålmodig. – Håpet om å få endret Act 377 er lite på kort sikt. Nå jobber jeg med å endre holdninger, blant annet med rollespill og informasjonsmøter i landsbyer om seksuelle rettigheter. Vi kan også gi juridisk hjelp, sier Yu Yu. 22 år gamle Seng Raw er også en del av Rights for all Project.
Hun jobber for menneskerettighetsorganisasjonen Kutkai Net Organisation, der hun drar ut i landsbyer for å samle informasjon om menneskerettighetsbrudd. Det er ingen ufarlig jobb. – Selv i min egen landsby er folk ukjent med rettighetene sine. Heller ikke foreldrene mine forstår hva jeg holder på med. Men bruddene er mange, og i landsbyen min har folk blitt fratatt landeiendommer av staten fordi de ikke vet at de må registrere eiendommen sin. Voldtekter løses ofte tradisjonelt med at gjerningsmannen må betale penger eller kyr til jentas familie. De vet ikke at slike saker bør tas i rettssystemet, sier Seng.
– Er du ikke redd når du jobber i konfliktfylte områder? – Veldig. Vi blir ofte utspurt av etniske grupper. En kollega ble slått og truet. Heldigvis er lederen vår en kjent menneskerettighetsaktivist (Hkawn Mai), og derfor er vi beskyttet, sier Seng. – Hva er de groveste bruddene dere ser? – Tvangsrekruttering til væpnede grupper og voldtekt. Nå skal vi bruke dataene vi har samlet inn for å påvirke politikere, politi og organisasjoner. Det har ikke vært noen enkel oppgave. Landsbybeboere er ofte redde for å snakke om menneskerettighetsbrudd fordi de frykter de væpnede opprørsgruppene, sier Seng.
Tekst: Aina Johnsen Rønning. Foto: Håvard Bjelland
Tilbake