Kirkens Nødhjelp magasinet
Etiopiske Khadija Mohammed Ibrahim (25) ble lovet gull og grønne skoger i Sudan. I stedet ble hun ødelagt for livet av menneskesmuglere.
De fleste sengene på krisesenteret i Khartoum står tomme, men på en av dem sitter Khadija Mohammed Ibrahim og holder seg på magen. Svulsten er synlig gjennom den gule t-skjorta, og det er vondt for henne å sitte. Men det er nesten det eneste hun klarer. Det tar lang tid å reise seg og enda lengre tid å gå de få skrittene til rommet hvor hun bor. Hun er en av flere millioner jenter som hvert år blir utsatt for menneskehandel. Khadijas historie startet for over ett år siden i Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia.
– Jeg jobbet på en restaurant da jeg ble oppsøkt av noen som lovet meg et bedre liv. Hvis jeg betalte dem, skulle de sørge for at jeg fikk en god jobb i Sudan, Libanon eller Libya. Siden jeg ønsket å forsørge familien min, betalte jeg dem for å få meg over grensa til Sudan, forteller hun.
Sammen med 51 jenter fra området rundt Gema, hvor hun er fra, startet hun reisen mot Sudan. De ble delt opp i to grupper.
– Vi snakket alle om det gode livet som de lovet oss, og vi gledet oss til å komme av gårde. Men under reisen ble flere og flere av jentene borte. Til slutt stod jeg igjen alene. Etter å ha gått til fots i 15 dager kom jeg frem til en familie der jeg skulle jobbe som hushjelp, forteller hun.
Pengene hun tjente, gikk rett til menneske- handlerne. Ikke en krone gikk til henne. Etter å ha jobbet der i fem måneder var gjelden hennes betalt. Takken var at hun ble kastet på dør.
– For å tjene penger begynte jeg å selge te på gata. En dag satte jeg meg på gata som jeg pleier. Dagen startet også som vanlig. Det neste jeg husker, er at jeg våknet opp etter koma på sykehuset. Jeg hadde mistet tre fingre og fått store skader i underlivet, såkalt fistula. Jeg klarte ikke lenger å holde på verken urin eller avføring.
Khadija strever med å fortelle og tar til tårene. Hun forteller at det er utrolig smertefullt å snakke om dette.
Vi møter henne på krisesenteret i Khartoum, som Kirkens Nødhjelp har samarbeidet med i to år. Vi har blant annet vært med på rehabilitering og oppfølging av jentene som bor der. På det meste er det 380 jenter og kvinner som bor her. De yngste er ned i 14-årsalderen. Alle er etiopiere som har havnet i gjeld til slavehandlere.
Negasi Teferi Alemayoh er leder av Ethiopian Community in the Sudan, som driver krisesenteret. De jobber i 14 forskjellige distrikter i Sudan og har hjulpet kvinner i over 40 år.
– Jentene som kommer hit, er redde og traumatiserte. Mange klarer nesten ikke å snakke. Flere har blitt misbrukt og er gravide når de kommer hit. Utrolig mange av jentene er unge og lyver på alderen.
På krisesenteret får jentene og kvinnene helsetilbud, mat tre ganger om dagen og opplæring i enkle ferdigheter som å sy og bake. Målet er at de skal kunne vende hjem med en verdighet og mulighet til å forsørge seg selv.
Han forteller om omfattende menneskehandel og at det er et stort kriminelt nett-verk mellom Etiopia og Sudan. Jentene må betale store summer som de sliter med å betale tilbake.
– Nesten alle som bor på krisesenteret, ønsker å vende tilbake til Etiopia, og foreningen er i tett kontakt med myndighetene for å få dette til. De har også omfattende opplæring i rettigheter.
I tillegg til alvorlige skader i underlivet, som Khadija har fått behandling for av krisesenteret, har hun også en stor svulst i magen. De har prøvd å sende henne tilbake til Etiopia med fly, men på grunn av de store skadene ønsker ikke flyselskapene å ta ansvar for henne.
Nå håper hun at behandlingen i Sudan skal gi gode resultater, slik at hun kan reise tilbake.
– Jeg holdt på å dø, men kom meg til sykehus. Nå håper jeg å kunne reise hjem.
Tekst: Anette Torjusen. Foto: Håvard Bjelland.
Tilbake