Kirkens Nødhjelp-magasinet

04 2016

30 forfattere –  50 års okkupasjon

Aktuelt: Lars Saabye Christensen

30 forfattere – 50 års okkupasjon

I sommer dro Lars Saabye Christensen sammen med et knippe andre forfatterne til Vestbredden for å erfare situasjonen på kroppen. Neste sommer har okkupasjonen av Vestbredden og Palestina vart i hele 50 år, noe som skal markeres med en esseysamling.

Gitterporten åpnes en liten stund så en gruppe menn rekker å storme fram til neste gitterport. Det gjelder å avansere i køen. Klokka er fem om morgenen, og vi er på Qalandia, et av de israelske sjekkpunktene som skiller Øst-Jerusalem fra resten av Vestbredden. Mennene er på vei til arbeid og må starte tidlig for å nå fram i tide. Lars Saabye Christensen, to amerikanske og en nederlandsk forfatter observerer. Ingen av dem er vant til å stå opp så tidlig. Det er de palestinske arbeiderne og Hanna Barag i den israelske organisasjonen Checkpoint Watch. Hun er 81 år i dag, men feiringen tar hun senere på dagen. Nesten hver morgen står hun her for å observere og bistå palestinerne som må vente i timevis for å slippe igjennom, og som noen ganger blir avvist.

Et usynlig drama

Det er slutten av juni, og vi er på en rundtur på Vestbredden for at forfatterne skal oppleve hverdagslivet under okkupasjonen. Lars Saabye Christensen er den eneste nordiske forfatteren som bidrar til essaysamlingen. Forfatterne er blitt invitert av Kirkens Nødhjelps partner Breaking the Silence, en organisasjon av tidligere israelske soldater og offiserer. Yehuda Shaul, en av lederne, tar oss rundt.

– Jeg er villig til å drepe og dø for landet mitt, men jeg tror ikke at å okkupere og undertrykke et annet folk er måten å forsvare seg på, sier Shaul.

Lars beskriver det hverdagslivet han opplever i Palestina som en form for usynlig dramatikk:

– Det handler om veier man ikke får kjøre på, om innskrenkning av bevegelsesfrihet. Mer dramatisk er selvfølgelig at områder og dyrket mark blir tatt fra palestinerne, og at livet blir vanskeligere. Jeg kan ikke sette meg inn i og vet heller ikke beveggrunnene for at alt dette skjer, men jeg kan ikke fri meg for at ekstremt mye av det virker totalt unødvendig. Det virker som en måte å bevisst gjøre livet så vanskelig som mulig for en befolkningsgruppe.

– Hva har gjort mest inntrykk på deg?

– Det er kanskje den morgenen vi var ved sjekkpunktet. Å se den enorme køen av stort sett menn som skulle på arbeid, og hvor man fikk denne opplevelsen av et ekstremt byråkratisk tungvint liv. Et liv nesten satt på vent. Det gjorde veldig inntrykk fordi det er så gjenkjennelig – jeg hater køer, sier Saabye Christensen.

– Dere har møtt både palestinere og israelere, noen veldig optimistiske og noen veldig pessimistiske. Hvem er mest realistisk?

– De israelerne vi har hatt mest med å gjøre, er jo aktivister, og aktivistens vesen er optimistisk. Pessimismen har vært jevnt fordelt utover det palestinske området, og jeg kan ikke si at jeg har blitt optimist av denne rundturen. Jeg deler heller en realistisk pessimisme. Jeg syns det er fryktelig, fryktelig vanskelig – alt det jeg har sett, sier Saabye Christensen, som hver morgen skrev notater basert på inntrykkene han fikk. Ikke lenge etter hjemkomst ble essayet sendt til forlaget. Essaysamlingen vil komme ut samtidig på en rekke språk. Håpet, slik Mario Vargas Llosa, Nobelprisvinner i litteratur uttrykker det, er at boken vil bidra til å fremme freds- og menneskerettighetsarbeid i Israel og Palestina.

Tilbake