Kirkens Nødhjelp-magasinet
Portrett: Kjetil Aano
Kjetil Aano skal lede styret til Kirkens Nødhjelp de neste fire årene. – Økningen av konflikter og nød i verden vil påvirke Kirkens Nødhjelps arbeid. Vi må svare på behovet, men det betyr ikke at vi skal gjøre mindre av det langsiktige og forebyggende arbeidet, sier han.
Vi møter Aano hjemme på Randaberg, der huset står på hodet og alt pakkes til Kenya-reise dagen etter. Datteren skal gifte seg der på tradisjonelt vis, men familien har vært raus nok til å invitere oss inn midt i nedpakkingen.
Aano bor i en prestebolig bare et steinkast unna kirka der han virker. Han er fra en solid kirkefamilie; foreldrene jobbet for Det Norske Misjonsselskap. Den kristne kirkens misjonsarbeid og arbeidet for rettferdighet har stått sentralt, og da Biafra-krisen kom på 80-tallet, berørte den familien spesielt sterkt. Og det var Elias Berge i Kirkens Nødhjelp som talte høyest i det offentlige rom.
– Menneskers nød langt borte holdt meg våken om natta. Det er en grunnleggende kristen-diakonal innstilling å lide med andre og å handle ut fra det. Men, menneskelig lidelse og politisk sluhet går ofte sammen. At man skal være empatisk, betyr ikke at man skal være naiv og ikke undersøke nærmere at det man blir presentert, faktisk er sant, sier Aano.
Da Biafra-krisen fikk medias fulle oppmerksomhet, var Aano teologi-student. De sterke bildene viste at det er en sammenheng mellom å ha et ønske om å formidle evangeliet til mennesker som ikke kjenner det, og å kjempe for rettferdighet.
– Kirkens oppdrag er å gjøre begge deler. Kirkens Nødhjelp utfører på den måten et deloppdrag på vegne av kirken. Man behøver ikke blande misjonering og kampen for rettferdighet, og det er viktig å ikke gjøre det ene for å oppnå det andre. Jeg har sett eksempler på at man har brukt gode gaver for å få folk til å komme til tro, og det er ikke bra, sier Aano.
– Kirkens Nødhjelp er jo tydelig på at vi ikke skal drive med misjonering.
- Til tider har Kirkens Nødhjelp vært så redde for å misjonere at man har har vært fristet til å underkommunisere sin kristne basis. Kirkens Nødhjelp har blitt mer og mer frimodig og tydelig på at vi er et trosbasert fellesskap, og at dette forplikter til å jobbe for rettferdighet, sier Aano.
– Men, er det ikke en allmenn-menneskelig drivkraft å jobbe for rettferdighet?
– Jo, men denne drivkraften må organiseres. Kvalitetsmessig er det det samme om Redd Barna står bak et vannprosjekt, eller om Kirkens Nødhjelp gjør det. Forskjellen er at Kirkens Nødhjelp er kirkens organisasjon – som gjerne samarbeider med buddhister og andre religiøse aktører, sier Aano.
I åtte år satt Aano i Mellomkirkelig råd, et råd der Kirkens Nødhjelps generalsekretær har en fast plass.
– Her er Kirkens Nødhjelp det viktigste instrumentet vi har for å oppfylle det internasjonale diakonale oppdraget til kirken, sier Aano.
– Hva vil du fokusere på fremover som leder for dette instrumentet?
– Fasteaksjonen er veldig viktig fordi menighetene her identifiserer seg med Kirkens Nødhjelps arbeid. Å jobbe videre med fasteaksjonen er derfor viktig. Vi må også være mer frimodige på å bruke både det religiøse og det verdslige språket, særlig i forhold til det frikirkelige miljøet.
Her ser jeg en endring de siste årene, og lederne i frikirkebevegelsen ser nå mer forbeholdsløst på Kirkens Nødhjelp som sin organisasjon fordi de har sett hvor godt redskap organisasjonen har vært og er for det diakonale oppdraget. Og Kirkens Nødhjelp har vist dem vilje til å komme dem i møte i saker som er viktige for dem, som familiepolitikk og Midtøsten-politikk, sier Aano.
– Mener du det? Kirkens Nødhjelp er jo veldig tydelig på hva de mener i Israel/Palestina-konflikten, hvor viktig prevensjon er, og at også homofile må få leve ut sin legning?
– Spenninger finnes. Men jeg ser to forandringer: Det ene er at vi i Kirkens Nødhjelp erkjenner at vi skal uttrykke oss på måter som blir forstått. Det andre er at det også gjelder frikirkelige miljø. Frikirkebevegelsen ser at Kirkens Nødhjelp er et godt redskap selv om man ikke er enig i enkeltsaker, sier Aano.
Kjetil Aano vokste delvis opp i Tanzania på 60-tallet, der det ene landet etter det andre ble fri fra kolonimaktene. Det gjorde et sterkt inntrykk på en ung sjel.
– Jeg så den enorme gleden og optimismen over å være frie mennesker. Opplevelsen av å ha levd i et kolonisystem og se at folk ble frie, men fortsatte å leve som vennlige mennesker, var sterk, sier Aano.
– Du var også i Sør-Afrika i 1995 og så vertslandet vinne finalen i rugby.
– Det var de hvites lag, og man ante ikke hvem som skulle dele ut pokalen. Det var jo like etter at Nelson Mandela hadde kommet ut av fengselet. Hele landet satt og ventet enten foran TV-skjermene eller på tribunen. Og ut kom det en liten tass med caps. Da han tok av seg skyggelua, så vi at det var Nelson Mandela selv som ville dele ut pokalen. 45 000 hvite satt på tribunen og hyllet denne mannen som skapte rettferdighet ved å la være å ta hevn. Jeg drømmer om at Kirkens Nødhjelp kan være nettopp dette – å hjelpe folk til å finne sin rettferdighet uten å ta hevn, sier Aano.
Aano mener selv at han «ikke er så veldig spennende når det gjelder person», og etter 41 år som prest, de siste 5 årene i Tungnes prosti, har han begynt å forberede seg på å ta av seg kappa.
– Jeg har to år igjen som prost. Jeg kan fortsette litt lenger, men man må ha vett til å slutte en gang, sier Aano.
– Hva vil du bruke fritiden din på, da?
– Når jeg skal nyte livet skikkelig, setter jeg meg i en stol for meg selv og leser god skjønnlitteratur. Så har vi en hytte på Sørlandet som er familiens store samlingspunkt, sier Aano.
– Har ungene gått i dine spor?
– Det kan du si. Jeg har barn som jobber både med fattigdomsbekjempelse og flyktninger. Så har jeg seks barnebarn som jeg setter stor pris på, sier Aano.
Tilbake