Kirkens Nødhjelp-magasinet
Tema: Partnerbasert bistand
– Bistand gjennom samarbeid er en tradisjon vi har fra Paulus. Han snakket aldri om at man måtte hjelpe ved å male ut om hvor fælt folk hadde det; han snakket alltid om deres verdighet, sier professor i diakoni Kjell Nordstokke.
Nordstokke har vært styre-leder i Kirkens Nødhjelp i åtte år og gikk av før sommeren i år. I disse årene møtte han mange av Kirkens Nødhjelps partnerorganisasjoner – både de som fungerte optimalt, og de som ikke fungerte optimalt. Vi møter ham på Diakonhjemmet, der han jobber, for å fritte ham ut om de interne erfaringene i Kirkens Nødhjelp og ikke minst erfaringene med å lede partnersamarbeid over flere kontinenter.
– Hadde det ikke vært enklere å kunne velge de mest profesjonelle partnerne i de områdene vi ville hjelpe, og ikke bare velge mellom religiøse aktører?
– Religiøse aktører har som grasrotaktører mange kvaliteter som gjør dem gode. Mens andre frivillige organisasjoner ofte kommer fra middel-klassen, er menighetene også blant de fattigste i befolkningen. Religiøse aktører er også ofte opptatt av etiske spørsmål, som at de ser hvor viktig det er å kjempe mot korrupsjon, eller de har et verdigrunnlag det er mulig å aktivere for oss. De religiøse lederne har en stor moralsk påvirkning som gjør at de får stort gjennomslag dersom de for eksempel går mot omskjæring av jenter, slik vi har sett i Etiopia, der både kristne prester og muslimske imamer har tatt en felles front. Profesjonalitet handler også om å engasjere og mobilisere grasrota, sier Nordstokke.
– Men mange religiøse aktører mener jo noe helt annet enn oss, for eksempel i forhold til homofili og kvinnefrigjøring.
– Det kan være komplisert å arbeide med religiøse partnere som har et kvinnesyn som vi ikke kjenner oss igjen i, og særlig dersom samarbeidet med oss gir dem mer autoritet i lokalsamfunnet, er det problematisk. Da må vi sørge for at det er rom for samtaler der vi sammen med religiøse lederne kan motivere dem til å tenke andre tanker. Jeg tror at tålmodighet kan ha som resultat at de våger å utvikle seg. De skal jo gjerne være der i lang til framover, mye lenger enn Kirkens Nødhjelp. Samtidig må vi sørge for at det blir rom for kvinnene, slik at lederne ser at også kvinner kan gjøre en god jobb, sier Nordstokke.
Det er ikke slik at Kirkens Nødhjelp driver bistand på en ny og revolusjonerende måte. Det blir stadig mer vanlig å jobbe partnerbasert. De fleste bistandsorganisasjoner ser hvor kostbart det er å sende ut lansdmenn for å gjøre en jobb i lavkostnadsland, for så å dra tilbake når «jobben er gjort».
– Det eneste riktige i langsiktig bistand er å alliere seg med gode krefter i et lokalsamfunn, slik at de kan være aktører for å fremme rettferdighet og gode ordninger. De har vært der før oss, og de vil være der etter at vi er dratt. Det er en bærekraftig og profesjonell måte å jobbe på. Den gamle metoden skapte avhengighet og umyndiggjøring og var ikke bærekraftig. Vi skal være der som rådgivere, vi skal bygge opp kapasitet og følge opp folk og prosjekter. Spørsmålet er ikke om man skal jobbe med partnere – spørsmålet er hvilke partnere man skal satse på, sier Nordstokke.
– Men Jesus hjalp jo selv folk i nød. Er det godt nok å bare sende penger for at folk skal hjelpe seg selv ut av nøden?
– Paulus skriver til menigheten i Korint (2 Kor 8-9) og ber dem støtte de fattige i Jerusalem. Det er moro å lese, for han argumenterer ut fra en gjensidig solidaritet, og brevet minner rett og slett om vår tids ACT-appell. (ACT er paraplyorganisasjonen som Kirkens Nødhjelp er en del av, og i store katastrofer går det ut en appell for å få medlemmene til å samle inn penger i sine land. Red.anm.) Paulus legger vekt på at vi er partnere – en del av en større helhet – som et fellesskap av troende. Vi er likeverdige, og om den ene har det vanskelig, skal den andre hjelpe. Det er en gjensidighet i dette, og Paulus understreker at det ikke er noen som er så rike at de ikke har bruk for noe, og det er ikke noen som er så fattige at de ikke har noe å dele, sier Nordstokke.
Tilbake