Kirkens Nødhjelp magasinet

04 2018

Den fjerde pilaren

Aktuelt: Diakonia

Den fjerde pilaren

Kampen for en rettferdig verden er en av de fire pilarene som diakonene jobber etter. – Her er kirka for dårlig. Kirkens Nødhjelp er flinkere til å kjempe for en rettferdig verden ute enn hva vi er her hjemme, sier Eilev Erikstein.

Vi er invitert med Eilev på jobb et par sommerdager i Vest-Telemark. Eilev er diakon for hele fem kommuner. Det er mye å rekke over, men så er Eilev en type som er lavt og høyt samtidig – både bokstavelig og ellers. Man sier ikke nei til Eilev, og han sier ikke nei til deg. Slik blir det solide nettverk av. Han er sykepleier i bunn og ble fascinert av menneskets verdighet i vanskelige situasjoner da han hadde arbeidet på Gaustad. Som diakon blir han brukt i sorg og kriser av kommunenes institusjoner, som psykiatriske institusjoner, sykehus, fengsel og NAV.

Kanskje er det den slitne alkoholikeren som har mest behov for en god og faglig samtale? De som trenger det mest, bør få den beste hjelpen. Mange andre i kirka kan bli slukt av den daglige drift. En diakon får lov til å fokusere mer på å bygge relasjoner, sier Eilev på vei til dagens første stopp – Arendal fengsel, Kleivgrend avdeling. Dette er et åpent fengsel for 28 innsatte, et sted ingen rømmer fra fordi det er så himla langt fra folk. Og fordi folk trives, da…

Å få besøk av Eilev er et høydepunkt i fengselstilværelsen for 19 år gamle Kenny.
Å få besøk av Eilev er et høydepunkt i fengselstilværelsen for 19 år gamle Kenny. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp.

Åpen bom

Det er lite som minner om et fengsel. Bommen inn til den lave trehusbebyggelsen er åpen. Her kommer det folk innom som tror det er et pensjonat de kan betale seg inn i. Det kan de altså ikke, selv om det er fristende å tilbringe noen dager i ensomheten med motstrømsbasseng og hyggelige unge menn som skravler rundt benkene. Morten Larsen står på kjøkkenet og lager kake, bare fordi han hadde noen rester til overs. Det eneste som forstyrrer idyllen, er fengselsuniformen og sikkerhetsnivået i vaktbua. Eilev hilser jovialt på Morten, som har jobbet ved avdelingen i syv år, og som kjenner Eilev godt.

– Eilev har veldig god tone med de innsatte. De har behov for å lette seg. Og da er han god å ha. Han er som en trykkluftsventil, skryter Morten Larsen.

Eilev har engasjert seg i kampen for å beholde det nedleggingstruede fengselet, og de begynner raskt å diskutere fordelen ved åpen soning. 40 prosent av alle dømmes nå til fotlenkesoning, en helt klart billigere soningsmetode, noe som har gjort at fengselskøene nesten er borte. Men det er i de åpne fengslene hjelpere som Eilev kan gjøre en forskjell.

Eilev tar gjerne med seg innsatte og psykiatriske pasienter ut på pilegrimsvandring. Her fra en klimapilegrimsvandring med flyktninger.
Eilev tar gjerne med seg innsatte og psykiatriske pasienter ut på pilegrimsvandring. Her fra en klimapilegrimsvandring med flyktninger. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp.

– Ikke alle passer til soning i lukkede fengsler eller med fotlenke, og det kommer politikerne til å erfare om de legger ned alle de åpne fengslene. Noen sliter med å holde tider, og kommer de hjem for sent, blir de fratatt fotlenka og satt inn i lukket fengsel. De trenger en enklere overgang, sier Morten Larsen.

– En god ting med åpen soning er det sosiale felleskapet, og det skaper gode åpninger for endring, sier Eilev Erikstein.

Her har Eilev et stort spillerom.

– Han har tatt dem med seg hjem, på pilegrimsvandring eller inn i kirka, sier Morten Larsen.

Glade gutter

Eilev blir stående å snakke med tre innsatte han kjenner godt. Unge gutter som snakker høyt og ler lett.

– Eilev er et av høydepunktene våre her ute. En vanlig person fra utsiden å snakke med, sier 19 år gamle Kenny.

– Man blir jo bare glad når han kommer. Og så har han stort sett svaret på alt. Han gjør oppholdet her lettere, sier 23 år gamle Ole Kristian.

– Og så får vi gjort noen «vanlige» ting også, som å gå i skogen. Vi var også på skolen i Kviteseid og holdt foredrag. Så fikk vi fortalt ungdommen at de ikke måtte gjøre som oss, sier Tommy på 29.

– Jeg kunne ha sonet hjemme med fotlenke, men problemet mitt er rus, og det problemet hadde jeg jo ikke kommet meg unna hjemme, sier Ole Kristian.

Hva folk vil snakke om?
96 % relasjoner og 4 % Gud.

 

 

Jesus spurte den blinde mannen ved Jeriko hva han kunne gjøre for ham, selv om han jo så at mannen var blind. – Jeg vil ikke vite hva leger, politi eller betjenter mener om hva de jeg hjelper, trenger. Jeg vil møte dem uten fordommer og hjelpe dem med det de trenger hjelp til, sier diakon Eilev Erikstein.
Jesus spurte den blinde mannen ved Jeriko hva han kunne gjøre for ham, selv om han jo så at mannen var blind. – Jeg vil ikke vite hva leger, politi eller betjenter mener om hva de jeg hjelper, trenger. Jeg vil møte dem uten fordommer og hjelpe dem med det de trenger hjelp til, sier diakon Eilev Erikstein. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp.

NAV-hjelper

Noen mil unna stikker vi innom NAV-kontoret i Kviteseid. Her møter vi Björn Johansson og Olav Aalandslid. Johansson har samarbeidet med Eilev siden 1997 og nøler ikke med å ringe diakonen om han ser at noen kan ha behov for en samtale utenfor systemet.

Eilev er en satellitt der ute som ikke representerer myndighetene eller noen som sitter på penger, men som kan snakke med dem uten et slikt filter. Eilev er ufarlig, og han er flink til å få frem historiene. – Vi har møtt mange triste skjebner der vi ikke har klart å gjøre en god jobb, men Eilev har klart å hjelpe. Jeg skjønner ikke hvordan han klarer å ta inn alt det håpløse, sier Johansson.

– Jeg går inn og ut av sorg og krise og lukker døra etter meg. Diakonien er som et ekstra hudlag mellom meg og verdens nød, sier Eilev.

– Det grenseløse nytter ikke, det blir man syk av. Vi bruker Eilev i de vanskeligste situasjoner, og han er nesten blitt en institusjon i seg selv, som folk stoler på at ikke bryter taushetsplikten, sier Olav Aalandslid.

– Folk som sliter, flytter ofte fordi de ønsker det selv eller må. Da flytter de ofte ikke så langt, gjerne bare til nabokommunen. Eilev jobber jo mellom kommunene og kan tipse dem om hva de må gjøre, og hvem de bør kontakte, sier Johansson.

– Vi har blant annet krisegrupper for Vest-Telemark, og der er Eilev på ballen og minner oss om å holde dem i gang. Det er jo heldigvis ikke kriser hele tiden, så det er lett å glemme dem, sier Aalandslid.

– Og så er jeg i en fristilt rolle. Jeg kan for eksempel si at nå trenger Vest-Telemark råd litt familieterapi når jeg ikke synes kommunikasjonen i rådet fungerer, ler Eilev.

Tilbake