Kirkens Nødhjelp magasinet
Ali (4) sliter fortsatt med å sette ord på hva som skjedde 4. august, da hjemmet hans ble lagt i ruiner av eksplosjonen i Beirut. Nå frykter foreldrene for fremtiden til både Ali og deres ufødte barn.
– Her bodde vi, sier Shadid og peker på ruinene.
Vi møter familien Hamoud utenfor det som engang var hjemmet deres. Pappa Shadid, høygravide mamma Elianor, sønnen Ali på fire år og bestemor Kheirie.
Her hadde de drømmer og håp for frem- tiden. Shadid jobbet på en restaurant i nabolaget, og det lille de hadde til overs av penger sparte de til sønnens utdannelse. Nå lever de på bestemors pensjon og de oppsparte skolepengene.
– De oppsparte midlene var ment for Alis skolegang. For å være helt ærlig tror vi ikke det finnes noen fremtid i Libanon for ham, sier Shadid.
De er fortsatt preget av eksplosjonen. Lille Ali klarer ikke å snakke om den dagen. – Han er traumatisert, men vi prøver å få ham til å fortelle hva som har skjedd, slik at han kan sette ord på ting. Vi har ikke penger til førskoleaktiviteter, og vi er redde for fremtiden hans etter det som skjedde.
Heldigvis kom de unna eksplosjonen med noen skrammer og glasskutt.
– Hele bygget ristet, og jeg kastet meg over Ali for å beskytte ham. Gud var med oss. Mange døde i nabolaget vårt, men vi overlevde med bare noen skrammer.
De forteller at de sto på verandaen og så på brannen nede i havna, og så etter hvert en mindre eksplosjon.
– Den første eksplosjonen var liten i forhold til hva som skulle komme, men ga skikkelige ristninger i huset vårt.
– Jeg ropte til Elianor at de måtte gå inn, fort, nå, forteller Kheirie.
Elianor, som er gravid i åttende måned, forteller at fire gravide kvinner i nabolaget døde i eksplosjonen.
– Heldigvis fikk jeg bare glasskutt, takk Gud, sier hun stille.
Ektemannen Shadid var selv på jobb da det eksploderte, men er så takknemlig for at det gikk bra med familien hans.
– Det var et mirakel at dere kom fra det like hele, jeg var på jobb da det skjedde og løp alt jeg kunne hit. Jeg la merke til flere ting senere, for eksempel at alle bilene i nabolaget var totalt ødelagte, men bilen vår hadde ikke en skramme.
De fikk pakket sakene sine og søkt ly hos Elianors søster.
– Vi trodde en ny krig var i gang. Det var et kjempehøyt smell, og vi løp av gårde. I gata var det mye blod, katten vår lå død, og etter hvert så vi mange døde mennesker, forteller Elianor.
Hun er redd stress og traumer skal påvirke babyen i magen.
– Jeg er redd for at jeg skal føde for tidlig eller at noe skal gå galt senere. Selv om jeg er ok fysisk, sliter jeg med å slappe av og få sove. Det er ikke sunt for barnet.
Vi er også bekymret for fremtiden, sier Shadid.
– Det økonomiske er også vanskelig, vi bekymrer oss for hvordan vi skal ha råd til å gi Ali og babyen en fremtid her.
Gjennom Kirkens Nødhjelp har de fått varm mat, hygienepakker og varme tepper.
Tekst: Anette Torjusen. Foto: João Sousa.
Tilbake