Kirkens Nødhjelp magasinet
Juleaksjonen: Et barn er født
Jyan var bare to og et halvt år den dagen da familien måtte flykte opp på Sinjar-fjellet og ingenting ble det samme igjen. Nå er femåringen sjefen i gata i Kabarto-leiren.
KABARTO, NORD-IRAK: På en støvete grusvei mellom teltrekkene i flyktningleiren Kabarto i Nord-Irak løper to småjenter frem og tilbake og samler stein. Steinene må ha perfekt størrelse, for de skal danne grunnmuren i Kabartos fineste dukkehus. Sirlig legger kusinene Jyan og Jandar steinene etter hverandre. Jyan er byggeleder og gir klare instrukser til kusina. Snart har Jyans dukke fått eget hus med både soverom, stue og kjøkken.
Å leke «hjem» er noe av det morsomste Jyan vet.
– Vi bygger hus av steiner. Så lager vi mat og spiser. På ekte altså, vi later ikke som, forklarer Jyan.
Jyans familie er blant de 28.000 jesidiene som har funnet trygghet i Kabarto-leiren. Da IS angrep Sinjar 3. august 2014, ble rundt 100.000 mennesker drevet på flukt i eget land.
Nå er Jyans hjem et telt med madrasser på betonggulv. Utenfor teltet har familien et lite kjøkken og et toalett. Det er langt fra det fine huset hjemme i Sinjar til teltet i Kabarto, men foreldrene Naif og Nahla har gjort det de kan for å lage et normalt liv for barna. Utenfor det enkle kjøkkenet står et bur med undulater, og i taket henger en huske.
– Hjemme hadde jeg lekene mine. Og jeg hadde en huske. Jeg hadde mange ting. Så kom IS, og vi måtte flykte. Vi kom hit, og her er det ikke så fint. Hjemme var det veldig fint, sier Jyan.
Pappa Naif forteller at både Jyan og storebror Adam (7) ofte snakker om det som skjedde da IS kom og tok tingene deres. Adam savner sauene og bestemors brød bakt i steinovn.
Mest av alt savner Jyan trehjulssykkelen sin. Hun ønsker seg skikkelig en ny sykkel. Og så skulle hun ønske at pappa kunne ta henne med til kjøpesenteret utenfor Duhok. Det med tivoli og lekeland utenfor. Men for en småbarnsfamilie i flyktningleir er ikke slike utflukter en naturlig del av husholdningsbudsjettet.
Jyans navn betyr «liv». Og det mangler ikke på liv rundt jenta med de viltre krøllene og lopper i blodet. Jyan og vennene fyker omkring og leker sisten i høyt tempo og lar seg ikke stoppe av 42 stekende varmegrader.
– Jeg og vennene mine, Jandar, Nissebin, Lomana og alle sammen løper rundt. Både morgen og kveld. Hele tiden. Vi løper etter hverandre, og hvis en blir tatt, er det hun som må løpe etter de andre, sier hun oppglødd.
– På kvelden pleier vi å gjemme oss. Vi forvandler oss til Batman, forteller Jyan med lysende øyne.
Pappa Naif ler av datteren og klemmer henne mykt inntil seg.
– Jeg er så stolt av ungene mine, smiler han.
I sommer fikk Jyan en lillesøster. Vesle Ala ble født på helsesenteret i Kabarto, og mamma Nahla hadde en tøff fødsel. Men alt gikk bra, og nå ligger den ti uker gamle babyjenta og sutter på smokken i trevugga si. Storesøsknene Jyan og Adam henger over vugga og prøver iherdig å få Ala til å smile.
- Jeg ønsker at barna mine skal få et bedre liv enn vi har hatt, og at de får leve i fred. Jeg fikk ikke fullført utdanningen min, men jeg håper barna kan få tatt utdannelse og at de vil nyte godt av den, sier Nahla.
- Alt jeg ønsker for familien min er at vi skal slippe å være på flukt og leve i trygghet, sier mammaen til Jyan, Adam og Ala.
Tilbake