Kirkens Nødhjelp magasinet
– Menneskemøtene etter konsertene er en viktig del av jobben, men skal jeg klare å formidle håp og trøst, må jeg være forberedt på å ta imot det triste, sier Helene Bøksle.
Frem mot jul bidrar Helene Bøksle med å verve faste givere til Kirkens Nødhjelp på de 30 julekonsertene hun skal holde landet rundt. En heldig ny giver kan vinne en konsert med Bøksle i sin egen stue. Vi blir sittende en stund og snakke om historiene og menneskemøtene som Kirkens Nødhjelps ansatte og partnere har i nød og konflikt verden over, og hvordan mennesker i Norge også er i en annen form for nød.
– Det er noe med Norge og at vi har så mange ting, men så lite tid til hverandre. Over hele landet kommer folk til meg etter konsertene og forteller om hvor ensomme de er. Musikk setter i gang følelser, og det er meningsfylt at man er nøkkelen til å åpne menneskers hjerter. I mange år ble jeg sliten av alt det folk fortalte meg om sorg og ensomhet, og jeg gråt sammen med dem og tok inn hver historie. Nå har jeg lært meg å forberede meg også til disse møtene, ikke bare til selve konserten. Mentalt skaper jeg et imaginært skjold slik at historiene slippes inn uten at hjertet mitt blir hullete av sorg, sier Bøksle og legger til:
– Jeg vil jo være noe mer enn «bare en sanger», og lenge ønsket jeg å heller jobbe som sykepleier slik at jeg kunne være til hjelp. Men en dag kom en sykepleier bort til meg og sa at jeg jo var en «musikalsk sykepleier» som burde ha vært på blå resept. Det var hyggelig sagt.
De siste fem årene har Helene Bøksle vært musikalsk bidragsyter for Kirkens Nødhjelp på mange ulike måter. Ikke bare for å gi en innsats for verdens fattigste, men også for å minne nordmenn om at julen er mer enn «bomull og kos».
– Ved å fortelle historiene til Kirkens Nødhjelp håper jeg på å bevisstgjøre litt oppi all kakespising og gavepakking. At publikum kan kikke ut og se at det er andre i verden som mangler vann og strøm. Som mor er det vanskelig å tenke på at barn lever i utrygghet, eller må gå milevis til brønnen mens vi kjører barna på fotballtrening, sier Bøksle.
Bøksles to måneder gamle Nanna Margrethe gir knapt lyd fra seg der hun ligger trygt innpakket i ull, bomull og dyne. Hun blir med på den 900 mil lange juleturneen – i turnebuss. Det er tiende året Bøksle drar land og strand rundt for å spre julestemning, og det er ikke første gang hun har med seg baby på tur. Nå skal fem år gamle Emil bli hjemme, og på lille julaften tar de juletoget til Flekkefjord der de har pusset opp et hus fra 1800.
– Det blir et sted å skape vårt hjem i Sørlandet på. Etter å ha vært på besøk hos folk i så mange år fikk vi et behov for å skape et grunnpunkt som kunne gi oss ro rundt familien, sier Bøksle, som selv er fra Mandal mens mannen er fra Flekkefjord.
Da Bøksle startet juleturneene sine, var det for å skape en mer neddempet julestemning med rom for refleksjon. Det er en form hun har rendyrket.
– Jeg ville skape en konsertopplevelse uten paukeslag og det storslåtte, noe som ga rom for refleksjon. Man blir pepret hele tiden av lyd, bilder og meldinger, og folk kom til meg og fortalte at det de hadde behov for nå, var ro. Når ellers kan man sitte i sine egne tanker i halvannen time uten å bli forstyrret av telefonen? spør Bøksle.
– Hva gjør du selv for å finne følelsen av julefred?
– Jeg er blitt nøye med å omfavne stedet jeg er. Å kose seg på en kafe i Nord-Trøndelag og ikke tenke at jeg burde ha vært hjemme og laget julekaker. Om jeg ikke er til stede på turneene, så er prisen for å reise så mye for stor. Når jeg hører julemusikk på radioen, kan jeg tenke at «akkurat her er det jul», eller jeg kan rydde plass til et tent lys og se at selv om det er kaos overalt, så kan jeg nyte jula akkurat rundt det lyset. Det presset vi påfører oss selv er ikke bra, det handler jo ikke om julepynt, men om å lytte til femåringens refleksjoner rundt jula, sier Bøksle.
Tilbake