Kirkens Nødhjelp vannmagasin
Nesten fra starten av har Kirkens Nødhjelp hatt et fokus på vann, sanitær og hygiene, men det var først da organisasjonen begynte å jobbe langsiktig at det ble bygget brønner i stor skala.
Kirkens Nødhjelp ble grunnlagt i 1947. Etter andre verdenskrig kom kirkene på banen og satset tungt på internasjonal diakoni. I Norge ble Kirkens Nødhjelp opprettet, og samarbeidet med myndighetene var godt fra begynnelsen av. De to første tiårene konsentrerte Kirkens Nødhjelp seg om arbeidet blant flyktninger og hjelpearbeid knyttet til flom- og jordskjelvkatastrofer. Nigeria erklærte seg selvstendig under navnet Biafra i 1967. Dette førte til blodig krig og hungersblokade. Den største humanitære operasjonen siden andre verdenskrig – en luftbro i regi av 35 kirkelige og andre organisasjoner fra mer enn 20 land ble iverksatt. 5000 flygninger på 18 måneder fløy inn medisiner og mat.
Etter en optimistisk periode på 1960-tallet økte tallet på afrikanere som levde i absolutt fattigdom med nesten to tredjedeler – til over halvparten av befolkningen i første halvdelen av 1980-årene. Derfor kom det en ny strategi på 90-tallet. Der skulle man skape utvikling i utviklingslandene, ikke bare ved å overføre kapital og kunnskap som på 70-tallet, men også se på skjeve internasjonale forhold.
En gigantisk operasjon i Sør-Sudan startet som nødhjelp, men utviklet seg til å gi et gigantisk løft for landet gjennom storstilt utbygging av skoler, infrastruktur og ikke mindre enn 500 nye brønner. Da fredsavtalen kom, så man at det måtte skje en utvikling i landet, nødhjelp var ikke nok. Mangel på demokrati og administrativ erfaring gjorde at landet ikke selv kunne bidra til denne utviklingen, og Kirkens Nødhjelp bygget opp en enorm organisasjon med på det meste 200 nordmenn i Juba, sier Yngve Haugstvedt, som var i Sør-Sudan mellom 1974 og 1984. – I Sudan var vi i gang med en utrolig viktig innsats. Landet var krigsherjet etter 17 års borgerkrig. I tillegg til innsatsen vår i form av nye bygninger, rent vann, forbedret jordbruk og helsetilbud virket vårt nærvær stabiliserende på samfunnet. Landets myndigheter ønsket at vi skulle fortsette, sier Jappe Eriksen, tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp.
Torit, Sudan 1977-78
Stein Willumstad i Nairobi i kommunikasjon med Juba i 1986.
Selv om Kirkens Nødhjelp begynte å jobbe mer langsiktig, var tanken fremdeles å gjøre oppgavene selv. Det ble etter hvert sterkt kritisert. Budskapet fra partnerne i sør var ikke til å ta feil av. De ville at Kirkens Nødhjelp ikke skulle gjøre oppgavene for dem, men sammen med dem, basert på gjensidig respekt og i kamp mot urettferdige strukturer. Etter 15 års innsats i Sudan ble det i 1987 gjennomført en evaluering av ulike arbeidsmetoder Kirkens Nødhjelp benyttet og hvordan de forholdt seg til lokale strukturer. Lokale myndigheter og kirker etterlyste mer deltakelse i beslutninger og ansvar for gjennomføring av tiltak.Fokuset ble endret til at partnerorganisasjoner på bakken skulle gjøre mesteparten av jobben, og at rent vann er en rettighet, ikke en almisse. – Ingen skal takke for penger fra Norge som gir dem rent vann i landsbyen – det er en menneskerett, var mantraet fra generalsekretær Atle Sommerfeldt.
Med lokal forankring kom også lokalt eierskap. Et eget prosjekt i Sumbawanga i Tanzania utviklet en metodikk for hvordan de som hentet vann, skulle ta eierskap gjennom identifisering av hvor det skulle bores, hvem som skulle ha ansvar for disponering og til vedlikehold av pumper og brønner. I Sudan ble hundrevis av brønner boret og installert med håndpumper, noen av dem med solcelledrevne pumper. Opplæring av lokale pumpe- reparatører og innsamling av vann- avgift for å dekke vedlikehold var viktige elementer for å skape lokalt eierskap. I Etiopia jobbet de tett med fagministeriet i en systematisk utvikling av vanntilførsel til ulike formål. Kombinasjonen av arbeidskrevende dambygginger for irrigasjon, gravitasjonsvann og boring etter vann gjorde Kirkens Nødhjelp til en viktig vannaktør i Etiopia.
Borerigg i Etiopia FOTO: Ebba Tafes.
På 90-tallet begynte man også å tenke mer profesjonelt, og Kirkens Nødhjelp spesialiserte seg på vann, sanitær og hygiene. I et møte I UD i 1992 med de fem største bistandsorganisasjonene ble ulike utfordringer lagt på bordet, helse, kommunikasjon, minerydding og vann. – Noen av valgene var opplagte, f.eks. at Røde Kors valgte helse med vekt på feltsykehus. Jeg mente at Kirkens Nødhjelp burde kunne utvikle vann, sanitær og hygiene, og etter en telefonsamtale med generalsekretær Atle tok vi denne utfordringen, sier Stein Villumstad.
Han forteller at en viktig opprustning av Kirkens Nødhjelps katastrofestrategi førte til oppbyggingen av den første beredskapsgruppa fra 1993, i første omgang med rundt 30 medlemmer som skulle rykke ut ved natur- og menneskeskapte katastrofer. Vann, sanitær og hygieneekspertise ble en viktig del av gruppa. Da kom folkemordet og den store flyktningkrisen i Rwanda, som ble en viktig test for om Kirkens Nødhjelp hadde bygget opp en god nok kompetanse og kapasitet på vann.
I tillegg til trent personell bygget Kirkens Nødhjelp, i samarbeid med UD og NOREPS, opp store beredskapslagre av vannutstyr som på få timers varsel kunne sendes med fly til katastrofeområder over hele verden. Senere utviklet Kirkens Nødhjelp beredskapslager i samarbeid med World Food Program sine katastrofelagre i Dubai og Malaysia i tillegg til lager i Oslo. Kirkens Nødhjelp kunne dermed meget raskt mobilisere både personell og vann-, sanitær- og hygieneutstyr, såkalte WASH-kit, der hver kit kan forsyne 5000 mennesker med tilgang til vann, sanitær og hygienefasiliteter.
Disse har senere har blitt sendt til mange store nødhjelpsoperasjoner, for eksempel etter jordskjelvet i Pakistan i 2005, Haiti i 2010 og Nepal i 2015. Og i Tsjad i 2013:
– Kirkens Nødhjelp ble kontaktet av UNHCR fordi 23.000 flyktninger hadde kommet over grensen fra Sudan til Tsjad, og i løpet av en kort uke hadde vi flydd ned vannrenseutstyr og personell og begynte å levere rent vann, som var livsnødvendig i et av verdens tørreste områder. «Dere reddet livet til flyktningene», sa UNHCRs koordinator for vann, hygiene og sanitær til meg etter at operasjonen var ferdig, sier Arild Isaksen.
Rent vann fra Kirkens Nødhjelp etter jordskjelvet i Nepal i 2015. Foto:Arne Grieg Riisnæs.
Kirkens Nødhjelp regnes som en av verdens fremste aktører på området. Dette innebærer blant annet at vi er en aktiv del av den globale WASHkoordineringen. Etter den store tsunamien i Sør-Øst-Asia og andre hendelser, erfarte FN at bistandsorganisasjoner fra hele verden ikke kunne gå i føttene på hverandre i en krise, og i 2005 kom en stor humanitær reform som ga en bedre koordinering.
Kirkens Nødhjelp har engasjert seg sterkt i Global WASH Cluster (GWC), som har 77 av de største WASHorganisasjonene i verden som medlemmer. Kirkens Nødhjelp er med i ledelsen av GWC, deltar i tekniske arbeidsgrupper og har i tre år ledet 6 sentrale WASHorganisasjoner, samt UNICEF i Field Support Team-prosjektet (FST). FSTprosjektet sender ut de mest erfarne innen WASH-koordinering for koordinering og informasjonsdeling i de største katastrofene i verden. – Under jordskjelvet i Nepal meldte myndighetene at de trengte en koordinator for vann, hygiene og sanitær. Den utfordringen tok Kirkens Nødhjelp, og jeg var en av de som ble sendt ut for å ta ansvar inntil landet selv hadde kapasitet og kompetanse, gjerne i tre måneder, sier Clara Bülhoff, som var en av Kirkens Nødhjelps FST-medlemmer i 2015.
Man kan også bli bedt om å gå inn i mer langvarige situasjoner, der vanneksperter fra Kirkens Nødhjelp og FST leter etter huller i beredskapen og ber FN eller organisasjoner om å dekke det staten ikke klarer selv. – Vi lager en strategisk plan slik at alle jobber mot samme mål. Vi kartlegger krisen, organiserer partnerne, ber om penger og peker på hvor viktig det er at de stiller med ressurser til vann, hygiene og sanitær. Så overvåker vi situasjonen fortløpende for å sikre oss at organisasjonene gjør det de har lovet å gjøre. Ofte handler det om å definere hva ulike aktører mener med begrepene, slik at vi har en felles forståelse. Hva er for eksempel «nok vann» i en krise, sier David Alford, en av Kirkens Nødhjelps tre faste ressurspersoner på WASH til FST.
I 2014 gikk hele Norge med innsamlingsbøsser i TV-aksjonen med mål å gi 1 million mennesker tilgang til rent vann gjennom Kirkens Nødhjelp. 253 millioner kroner ble samlet inn, og hele 1,7 millioner mennesker har fått tilgang til rent vann gjennom disse midlene.
Agnes får vann i 2015 med innsamling fra TV-aksjonen i 2014.
Foto: Hege Kristin Ulvin.
Kirkens Nødhjelp fortsetter og oppskalerer sitt viktige arbeid med vann, hygiene og sanitær fremover. Hovedsakelig gjennom lokale partnere, men også med ekspertise på hovedkontoret som kan rykke ut i katastrofesituasjoner og bistå våre partnerorganisasjoner og kontorer i de ulike landene ved behov. – Rent vann er mer enn bare vann. Det er nøkkel til liv, helse, likestilling, fred og katastrofeberedskap. Å bekjempe fattigdom er å gi mennesker muligheter. Rent vann er en slik mulighet. Vi sier at vann forandrer alt, sier generalsekretær i Kirkens Nødhjelp Dagfinn Høybråten.
Tekst: Aina Johnsen Rønning
Foto: Kirkens Nødhjelp arkiv