Kirkens Nødhjelp vannmagasin

2020

Håpet er alt vi har

Håpet er alt vi har

- Det er litt tungt, men jeg klarer det bra, sier 7 år gamle Halimo og slipper den breddfulle vannkannen ned på den knusktørre sanden. Den lille familien har mistet stort sett alt, men klamrer seg til håpet.

Vi møter dem i Jilab 3, en leir for klimaflyktninger i byen Garowe, nordøst i Somalia. På armen til Ikran, 21 år, tobarnsmor og enke, sitter den vesle datteren Idil. Og rundt bena hennes i den ugjestmilde ørkensanden løper en smilende og leende Halimo, storesøster på syv.

De hadde ikke mye, men med en stor flokk med geiter hadde de det bra. Så kom tørken og gjorde om på livet deres.

SJOKKBESKJEDEN

– Vi hadde først ikke mat og så heller ikke noe vann å gi til geitene våre. Vi hadde knapt nok vann til oss selv. Da nær alle dyrene var døde, bestemte vi oss for å reise til et sted hvor vi hadde hørt at vi kunne få vann, sier Ikran og forteller at mannen etter en stund fikk jobb som soldat. Den begrensede lønnen gjorde at de kunne leie et lite hus i utkanten av byen. Huset var enkelt, men hadde både vann og eget toalett. Takket være mannens lille inntekt klarte de seg ganske bra midt i tørken mange beskriver som den verste på tiår.

Så en dag kom sjokkbeskjeden. Ikrans ektemann, Halimo og Idils pappa, var drept i kamp.

FRA DAG TIL DAG

– Jeg så ham siste gang i begynnelsen av fjoråret, sier Ikran og tørker fort vekk et par tårer fra det støvete kinnet. Den håpløse situasjonen til tross smiler hun til Halimo da hun blir sendt av gårde for å hente vann fra en av Kirkens Nødhjelps vannposter. Rent og trygt vann fra borehull et par hundre meter ned i grunnen. – Bortsett fra vann har vi ingenting. Vi lever fra dag til dag. Den siste uken har jeg hatt noen proteinkjeks å gi jentene, men nå er det snart slutt på de også, sier Ikran og tørker kjeksrester fra munnen til lille Idil. Halimo runder hjørnet med en breddfull vannkanne.

MÅ HJELPE MAMMA

– Ja, det er litt tungt, men jeg klarer det bra, sier hun og smiler. – Jeg er sulten. Jeg spiste bare noen kjeks i går kveld og ikke noe i dag tidlig. Jeg skulle gjerne gått på skole, men jeg må hjelpe mamma. Jeg skulle ønske jeg hadde en ball jeg kunne leke med, og en tegneblokk jeg kunne tegne i. Men det går bra, for vi leker masse likevel, sier Halimo. Den vesle jenta ønsker, som alle de andre barna vi møter i leiren, å fortsette å være  som barn flest. Fortsette å leke og le. Hun løper fram og tilbake og skrenser så den knusktørre ørkensanden og det lilla sjalet virvler rundt henne.  

HJERNESKADER

Mangelen på vann medfører mye menneskelig lidelse. Det kan føre til underernæring fordi det er få ting å dyrke når det er tørt, dyrene som for mange er eneste inntektskilde går tapt, det kan gi manglende hygiene, og kosten blir ensidig. Det siste fører igjen til såkalt stunting hos barn, som innebærer at underernæring over tid hos småbarn hemmer utviklingen av hjernen og resten av kroppen. Om et barn har sultet mye før det blir to år, skaper det varige mén. Etter gjentatte sultkriser og katastrofer i Somalia vokser altfor mange barn opp med hjerneskader.

2 Ikke så stort, men ikke frimerke.jpg

HERJET LAND

Om de har mistet sin kjære pappa og ektemann, huset og dyrene sine,  har de med rent vann fra Kirkens Nødhjelp i det minste livet i behold. Uten vann er det umulig å klare seg i de stadig hyppigere og lengre tørkeperiodene. Somalia er et av landene i verden FN regner som hardest rammet av klimaendringene: ekstremvær som flom, årelang tørke og tropiske stormer. Mangel på rent vann er et stort helsemessig problem.

I 2010–2012 ble Somalia rammet av den mest alvorlige tørken på 60 år, og hungersnøden tok livet av nærmere 260.000 mennesker. I tillegg kommer tiår med væpnet konflikt. I Jilab 3 jobber Kirkens Nødhjelps ansatte hver eneste dag for å gi flyktningene som stadig strømmer til leiren et liv – og et håp.

LEVER I HÅPET

Med Idil knyttet tett til kroppen feier den unge tobarnsmoren utenfor det svært så enkle huset, satt sammen av noen stokker, spiler og forskjellige tøystykker i alle slags farger. En godt voksen dame kommer mot de to og rekker Ikran en blå, liten plastpose. Det er litt mat. – Vi lever fra dag til dag. Håpet er alt vi har.

3. Ganske stort.jpg

 

Tekst: Arne Grieg Riisnæs
Foto: Håvard Bjelland

Tilbake