Elva som forsvant

25 år gamle Habiba Adam Adam bruker to timer på eselryggen hver eneste dag for å hente vann. Drikkevannet må hun grave frem fra en tørr elv.

Mens verden kjemper mot pandemien, står 25 år gamle Habiba Adam Adam fra den lille landsbyen Treij i Darfur i Sudan i mange kriser samtidig. Det har hun gjort hele sitt liv. Hun kjemper mot sult, skittent vann, klimaendringer, konflikt og covid-19. I det brutale og nådeløse landskapet hun bor i, har hun fått kjenne på kroppen hva uforutsigbart klima kan gjøre med et helt folk. 

– Jeg kunne ønske vi hadde rent vann, slik at vi kan bli kvitt sykdommer her i landsbyen, sier hun. 

Eneste vannkilde

Huset hennes er ryddig, og hun har akkurat feid bort sand og støv. I det grisgrendte terrenget er det for det meste sand og vind, og for å komme til landsbyen hennes må vi kjøre langt ut i ødemarka. Kirkens
Nødhjelp hjelper lokalbefolkningen med alt fra geiter og fredsarbeid til å styrke landsbyen i kampen mot klimaendringene. 

Habiba vet aldri om hun har nok mat til datteren sin på seks år. Ett år kan flom ødelegge hele avlinger, et annet kan jorda være så tørr at ingenting vil gro. Når hun er tørst, må hun grave frem drikkevannet med bare hendene sine. Det finner hun i en inntørket elv. Det er den eneste vannkilden i landsbyen. For å komme hit må hun ri på esel gjennom det bare landskapet, som er dekket av sand og støv. På det verste er det 45 grader her. Hun må grave én meter for å finne vann – dypere og dypere for hver gang.  

– Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde meg frisk denne gangen. Vi er mye syke her i landsbyen med diaré og infeksjoner på grunn av vannet. 

Området hun bor i, har i mange år vært herjet av konflikt. Det har aldri blitt skikkelig fred i Darfur. Hver dag kommer det nye meldinger om sammenstøt mellom ulike grupper, og mennesker drives på flukt. Bort fra nedbrente gårder og tapte dyr og avlinger. 

Store klimaendringer

I to år har Habiba vært med i en mødregruppe, som Kirkens Nødhjelp har tatt initiativ til. Sammen møter de utfordringene de står overfor, og de hjelper hverandre når livet blir for hardt til å takle alene.  

– Livet er tøft, og jeg kunne ønske vi hadde rent vann. Det hadde spart oss for mange sykdommer. Nå må jeg bruke mye tid i mødregruppa til å fortelle om hvordan vi skal holde oss friske og få i oss nok næring når vi er så mye syke og ikke har nok mat. Ekstra tøft er det for barna, som er underernærte, og de gravide, sier hun. 

Beboerne får merke klimaendringene på kroppen. Regntiden har gått fra å være pålitelig til å være uforutsigbar. I fjor kom det så mye regn at det ble flom, og avlinger gikk tapt. Nå er alt tørt, og det er umulig å få plantet frø. 

– Vi vet aldri om vi har mat nok. Det er tungt, men vi gjør så godt vi kan for å overleve.

I et forsøk på å sterilisere vannet setter Habiba vannet hun skal drikke i sola, slik at varmen tar tak i det. Deretter tar hun det over i en tønne på kjøkkenet. Der henter hun og datteren drikkevannet. 

– Det er ikke bra, men det er alt vi har, sier hun. 

Tekst: Anette Torjusen. Foto: Håvard Bjelland.  

Tilbake