Okkupasjonens sanne ansikt
- Hadde den jevne israeler med egne øyne sett hvordan palestinerne på Vestbredden lever og lider, ville det forhåpentligvis gjort noe med deres egen overbevisning og samvittighet, sier den israelske ekssoldaten Frima Bubis.
Vi møter henne i gamlebyen i Hebron, Vestbreddens største by, som ble okkupert av Israel under seksdagerkrigen i 1967. Som et resultat av Oslo-avtalen ble Hebron i 1997 delvis overlatt til de palestinske selvstyremyndighetene, men israelske soldater er fortsatt på plass og kontrollerer det aller meste.
I gamlebyen bor det over 40.000 palestinere og 500 jødiske bosettere. Sisnevnte blir voktet og passet på av 2000 israelske soldater. Det betyr at hver israelsk settler som bor i byen, har fire soldater til å vokte seg. - Det er ingen som beskytter palestinerne som bor her, og hver eneste dag blir de utsatt for trakassering, vold og steinkasting. Soldatene gjør lite eller ingenting for å stanse dem. Dette er okkupasjonens sanne ansikt.
FØLTES RIKTIG
Frima Bubis, eller bare «Merphie», vokste opp i Har Naf, et ultraortodokst nabolag i Jerusalem. Om familien var strengt religiøs fikk hun høre om okkupasjonen, ikke minst fra en palestinsk venninne. Hun gikk alltid i lange skjørt, men drømte om å kunne gå i jeans. Med to eldre søstre som begge var i millitæret, følte også Merphie etter hvert at dette var noe for henne. - Ortodokse jøder trenger ikke å avtjene verneplikt, men jeg var ganske patriotisk av meg og tenkte at jeg også måtte bidra for fedrelandet, at det å bli en del av Israel Defense Forces (IDF) var det riktige å gjøre.
ORGANISERT TERROR
Merphie havnet i Nabulus, den største palestinske byen på den Israelokkuperte Vestbredden av Jordanelva. Med uniformen på fikk hun raskt et sterkt møte med virkeligheten. - Jeg hadde jo hørt om bosettervold, men ikke sett for meg hvor forferdelig det egentlig er. Jeg så småbarn som kastet steiner på palestinske biler, kvinner som lugger og spytter på andre og tilfeldige palestinske kvinner, menn som blir banket opp med store stokker. De få som blir anholdt, blir raskt sluppet fri. Dette er ikke tilfeldige handlinger, dette er organisert terror mot den palestinske befolkningen. Soldatene samarbeider med bosetterne og gir dem blant annet våpen og politiradioer. Palestinere som tyr til vold, blir arrestert eller skutt – loven er skapt for okkupantene.
IKKE FORSVAR AV ISRAEL
Merphie tjenestegjorde i 2 år. Da hadde hun, ifølge henne selv, opplevd mer enn nok. Hun ble straks med i Breaking the Silence, en israelsk organisasjon stiftet av soldater og soldatveteraner for å samle og få frem vitnemål om deres militærtjeneste i Øst-Jerusalem, Vestbredden og Gazastripen. - Det er et så enormt gap mellom den jobben vi trodde vi skulle gjøre, og det den faktisk er. Dette handler ikke om å forsvare Israel, men å utelukkende forsvare bosetterne og den ulovlige okkupasjonen.
Flere år etter at hun hadde hadde sin siste dag i uniform, reiser Merphie stadig rundt i de okkuperte områdene sammen med israelere og andre som ønsker å se situasjonen og høre historiene til den tidligere soldaten. Siden starten i 2004 har godt over 100.000 gjort akkurat dette. Organisasjonen er internasjonalt godt kjent og vel anerkjent. For mange israelere er de tildigere soldatene derimot «landsforrædere» og «avskum».
AVFØRING OG URIN
- Jeg får jevnlig mye hat gjennom Facebook og i andre kanaler. Mye er svært stygt. Og noen av kollegene mine har måttet ha politieskorte når de skal holde et foredrag. Men jeg har lært meg at dette er en del av jobben, sier Merphie. Bare noen minutter senere blir vi stoppet av to soldater i det området som en gang var et bugnende marked med frukt og grønnsaker og et yrende liv. I dag er det en liten spøkelsesby, omkranset av hus der palestinere vanligvis bor i første etasje mens resten av etasjene tilhører settlerne. Palestinerne har måttet dekke seg til med gitter, fordi jødene som bor i etasjene over kaster steiner og søppel, avføring og urin ned på dem.
HÅPET
Hebron er en av verdens eldste byer og oppført på UNESCOs liste over verdensarvsteder. Selve gamlebyen betegnes som «palestinsk kulturarv». Merphie er vant til å bli stoppet og snakker rolig med de to soldatene. Hun er her ofte, og de vet godt hvem hun er. Og hun vet at hun mildest talt er uønsket - av bosetterne og soldatene. Vi forteller hvem vi er, og blir vinket videre. - Jeg var jo noe skeptisk til ting jeg hadde hørt da jeg selv begynte i millitæret. Likevel ble jeg veldig raskt slått av hvor systematisk undertrykkingen skjer, sier Merphie og peker opp på en husvegg dekket av «L.F - La Familia» i enorme bokstaver. – Det er et israelsk fotballag med ekstremt rasistiske tilhenhengere. De synger alltid «drep araberne» når det spilles kamper, uavhengig av hvem som spiller. Og dessverre føles det nokså talende for virkeligheten her, sier Merphie. På spørsmål om hun ikke blir demotivert og desillusjonert av å stadig fortelle om en konflikt og en situasjon som stadig går fra vondt til verre, bruker hun få sekunder før hun rister svakt på hodet og svarer: - Det var få som trodde det var mulig å få slutt på apartheid i Sør-Afrika, at det ville bli fred i Nord-Irland, eller at vi skulle få oppleve Berlinmurens fall. Men det skjedde. Og det gir meg et stadig håp om at den israelske okkupasjonen en dag vil være over. For alltid
Tilbake