Fiendene som ble bestevenner
Daniel Deng Dau og Martin Akoloth Dier var bitre uvenner. Gjennom vårt fredsprogram i krigsherjede Malakal i Sør-Sudan har de blitt uadskillelige.
Rundt oss er det ruiner. Skutt, bombet og ødelagt under krigen som herjet fra 2013 til 2017. Selv om Sør-Sudan ble en selvstendig stat for elleve år siden, er det fortsatt høy grad av konflikter, vold og angrep. Malakal er en av byene som ble ekstra hardt rammet. Store områder av byen er rett og slett jevnet med jorden.
– Vi kunne ikke ha møtt hverandre på gata uten at det kunne endt i bråk, sier 28 år gamle Daniel Deng Dau.
GODE NABOER DREPTE HVERANDRE
Borgerkrigen, som startet i 2013, gjorde venner til fiender. Nærmere 400 000 mennesker har blitt drept. Den blodige krigen var en kamp om naturressurser, gruppetilhørighet og sikkerhet – og etniske grupper som før var gode naboer, drepte hverandre.
De to guttene vi møter i Malakal, tilhører hver sin etniske gruppe. For kort tid siden var det helt uaktuelt at de i det hele tatt skulle være i samme rom.
– Vi hatet hverandre, forteller Daniel.
Menneskene som bor i Malakal, har stått i mange kriser over flere tiår. Sør-Sudan ble en uavhengig stat etter løsrivelsen fra Sudan i 2011. Delingen av Sudan kom etter en borgerkrig mellom myndighetene i nord og frigjøringsbevegelsen i sør, en borgerkrig som varte fra 1983 til 2005.
– Vi kunne ikke engang nærme oss hverandres hus. Jeg tilhører den etniske gruppen dinka, mens Martin er shilluk, forklarer han.
Før krigen levde de side om side. Så snudde alt.
– Våre venner ble våre fiender. Vi turte ikke å gå ut i frykt for å bli angrepet.
Kirkens Nødhjelp har et omfattende fredsprogram i Sør-Sudan, hvor vi jobber med ulike kirkesamfunn på tvers av religioner.
Martin og Daniel er to av dem som er med i en fredsgruppe vi har startet i Malakal.
Selv om det har vært en lang vei å gå, ser de nå en endring.
– Vi hadde traumer da vi ble bedt om å sette oss ned sammen. Det var mye fiendskap i den ødelagte byen vår. Men dette initiativet er i ferd med å ta oss sakte, men sikkert mot fred, sier Martin.
Sammen med religiøse ledere startet Kirkens Nødhjelp fredssamtaler mellom de ulike etniske gruppene. I ruinene av byen ble unge samlet for å snakke om konfliktene og dele tanker og ideer om hvordan de kunne skape fred. Nå er de rundt 100 i gruppen.
Pastor Michael Char er en av dem som har involvert seg i fredsarbeidet i Malakal. Her synger og ber han om fred i Sør-Sudan.
– Målet er at vi skal være forbilder for fred. Det vi snakker om og lærer i disse gruppene, deler vi med venner og familie hjemme i landsbyene våre.
– MÅ IKKE GI OSS
Ikke alle aksepterer at ulike etniske grupperinger møtes på denne måten, men begge er enige om at det er den eneste måten å få til en varig fred på.
– Det er ikke lett å møte motstanden som vi møter i landsbyene våre, men vi må ikke gi oss. Vi må spre og dele det vi har lært. Vi møter fortsatt mye tvil når vi skal fortelle om det vi nå er med på. De tror ikke at det er mulig. Men det er det, understreker de.
– Se på oss nå. Vi har blitt venner. Alle i fredsprosjektet er nå mine venner – uavhengig av etnisitet. Nå besøker vi hverandre og har blitt som familie for hverandre. Jeg er ikke lenger redd for å møte folk på gata eller gå på besøk til de som før var mine fiender.
Begge merker en endring i byen. Det som før var vondt og vanskelig, er nå i ferd med å endre seg. Flere steder er byen i ferd med å bli bygd opp. Folk som har flyktet, flytter tilbake.
– Dette initiativet tar oss mot en varlig fred. Vi har blitt hverandres like. Vi er de samme. Vi er fra Sør-Sudan. Vi merker at mentaliteten er i ferd med å endre seg. Vi som mennesker har gjort feil, og nå må vi rette opp i det. Vi må alle ta ansvar for fred.
Det er ikke bare Martin og Daniel som har blitt venner. Familiene deres har også funnet tonen.
– Vi er velkomne i hverandres hjem. Vi hjelper og støtter hverandre i hverdagen. Vi har blitt nære venner. Som familie for hverandre.
De sier begge at de har lært masse.
– Under denne prosessen har vi lært mye om hvordan vi skal forholde oss til hverandre. Det er så mye vi må lære oss å akseptere. At min venn blir president og jeg fortsatt selger grønnsaker på gata, er noe jeg må lære meg å leve med. Slik er livet, vi har forskjellig utgangspunkt. Aksept er en utrolig viktig del av fred. Vi må ikke misunne hverandre, men heller unne hverandre mer.
Bli venner og akseptere, avslutter han.
Tekst: Anette Torjusen. Foto: Håvard Bjelland.
Tilbake