Midt i katastrofen
Tett på: Benedicte Næss Hafskjold
Benedicte Næss Hafskjold (39) er født og oppvokst i elvebyen Drammen, men har alltid hatt en stor trang til å seile ned elva for å utforske verden. I august ble hun selv skadet i den katastrofale eksplosjonen i Beirut, men vurderte aldri å dra hjem.
Siden 2011 har hun hatt flere roller i Kirkens Nødhjelp og vært på oppdrag i blant annet Nord-Irak, Etiopia, Afghanistan, Tunisia, Liberia og Sør-Sudan. Nå er hun landdirektør for Libanon og Syria og har vært stasjonert i Beirut siden starten av juli. Hun ble selv skadet under eksplosjonen i august – men hun vurderte aldri å dra hjem.
– Kan du fortelle hva som skjedde med deg 4. august?
– Jeg var akkurat kommet hjem fra jobb da vi fikk beskjed om brann i havna. Jeg stod foran verandaen, som har utsikt til havna. Jeg hørte først et smell som var kraftig, men et stykke unna, og det ristet lett i bygningen. Så kom det et voldsomt trykk og et enda høyere smell, og alt eksploderte. Hele glassverandaen ble blåst inn med karmer og rammer, og andre dører i leiligheten, inkludert inngangsdøra, ble også blåst av hengslene. Det var glass overalt, og jeg fikk kuttskader. Den første tanken var at dette var et luftangrep, og da kommer det som regel ett til. Derfor var det om å gjøre å komme seg ut.
– Etter kort tid fikk jeg kontakt med en kollega to etasjer over og fikk skyss til nærmeste sykehus for å sy de dypeste kuttene. Jeg tror vi ankom sykehuset 10 minutter etter eksplosjonen. Sykehuset var også rammet, så ting hang fra taket, og det var alarmer som gikk da vi kom dit, men det var foreløpig ikke så mange pasienter. Jeg ble raskt undersøkt, men mine skader var ikke alvorlige nok til å prioriteres – og det var en helt naturlig og riktig vurdering. Men sårene blødde såpass mye at jeg ikke kunne gå hjem heller. Etter hvert kom en radiolog og sydde sår i hodet og armen, og en turnuslege på indremedisin sydde et kutt i hånda. Sårene ble ikke renset, og det var ikke mulighet for noe annen behandling enn å stoppe blødningene. Situasjonen var kaotisk, men jeg er veldig glad for at jeg fikk hjelp i det hele tatt. Ikke lenge etter ble inntaket av pasienter stoppet helt.
– Hva skjedde etter du var kommet ut fra sykehuset?
– Samme kvelden dro jeg tilbake til leiligheten for å hente noen ting. Det var ikke mulig å bo der. Dagen etter var vi i gang med å jobbe igjen, men kontoret var fullstendig ødelagt. Hadde vi vært på jobb, hadde vi antagelig ikke overlevd. Alt var knust. Vi er heldigvis vant til å jobbe på mange ulike måter og steder.
– Jeg fikk tilbud samme kveld om å dra ut av Beirut for grundigere medisinske undersøkelser, men det føltes ikke aktuelt. Det føltes mer riktig å bli når man skjønte hva som hadde skjedd og hvor store ødeleggelsene var. Jeg var fysisk fin i formen og ville heller se hva vi kunne gjøre for å hjelpe med de ressursene vi hadde. Det er i sånne situasjoner vi trengs mest – og kan være på vårt aller beste også.
– Hva har gjort sterkest inntrykk på deg gjennom tiden i Kirkens Nødhjelp?
– Det er de menneskelige møtene. Særlig møtene med mennesker som mottar støtte gjennom det vi gjør. Mange har vært gjennom grusomme ting, samtidig møter vi utrolig mye håp og positivitet. Man ser virkelig hvor robuste folk er. Det å se forskjellen man skaper i enkeltmenneskers liv er det som gir motivasjon og gjør det verdt det. I tillegg reflekterer man over sin egen situasjon i møte med andre mennesker. Man er utrolig privilegert som norsk, med en god jobb og et trygt hjemland. I mange av områdene vi jobber i kan ting endre seg raskt, og det kan bryte ut krig og konflikter. Med det norske passet i baklomma har man alltid et trygt sted å dra til, og det gjør meg veldig ydmyk. Både overfor de livene andre lever og situasjonene de er i.
– Hva er du mest stolt over å ha utrettet i Kirkens Nødhjelp?
– Det er veldig vanskelig å velge ut en enkelthendelse. Jeg er generelt stolt over jobben vi gjør. Det er jo en grunn til at jeg har vært her så lenge. Om jeg skal nevne en bestemt ting, må det være at vi har så mye fokus på kjønnsbasert vold, også der vi har sterk tilknytning til religiøse ledere. Kirkens Nødhjelp er en foregangsorganisasjon på det feltet og en sterk stemme for de som har blitt utsatt for ulike former for kjønnsbasert vold. Det er jeg stolt over.
Tekst: Eli van der Eynden. Foto: Håvard Bjelland.
Tilbake