Gjemte seg i fjell-sprekk i tolv dager
Norge
Krigen i Ukraina har gjort at mange vonde minner fra andre verdenskrig har kommet tilbake til Margareth Myrvoll-Sjøgren. Bare timer unna hjemmet hun måtte flykte fra, er det et land i krig. – Jeg er redd for at jeg skal oppleve en ny krig i Norge, sier hun.
TEKST OG FOTO: Anette Torjusen
Kjøllefjord i Finnmark bader i sol denne høstdagen og gjør fargene på husene ekstra sterke. Det er ikke så mange år siden alt var svart her. Nedbrente ruiner og flere tusen mennesker på flukt. I vår nære krigshistorie er det mange som fortsatt husker frykten, fortvilelsen og sulten her hjemme i Norge, og føler ekstra sterkt for dem som nå må forlate alt. En av dem er snart 90 år gamle Margareth Myrvoll-Sjøgren. Hun var bare 11 år da Finnmark ble tvangsevakuert og brent.
– Da krigen startet i Ukraina, kom alt tilbake til meg, sier hun.
SKJULTE SEG MED 24 ANDRE
Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms var den tyske okkupasjonsmaktens evakuering av befolkningen og kom i kjølvannet av den tyske tilbaketrekningen på nordfronten høsten 1944.
Mer enn 37 000 personer fra Finnmark og drøyt 12 000 personer fra Nord-Troms ble tvangsevakuert, cirka 50 000 personer i alt.
Margareth skjønte det med en gang på moren sin. Noe var galt. Hun hadde grått. Tyske båter hadde kommet inn fjordene for å brenne gård og grunn. Det hastet med å komme seg i sikkerhet. Flere i bygda hadde funnet en sprekk i fjellet de kunne gjemme seg i, så moren, faren og storesøster Aila gjorde seg klare.
– Jeg husker det lå mange tyske båter i kaia, forteller hun.
De lå der for å hente innbyggerne i Kjøllefjord.
– At vi skulle være med de fæle båtene, syntes jeg var grusomt. Jeg var redd vi skulle bli torpedert. Jeg begynte å gråte. Da jeg tenkte på at min lillebror, som bare var 1,5 år, skulle ligge og flyte i sjøen, ble det bare enda verre.
Foreldrene til Margareth bestemte seg for å gjemme seg i fjellet, og den 11 år gamle jenta hadde pakket med seg skolebøker og lekene hun var mest glad i.
– Pappa sa vi måtte skynde oss, for snart skulle de brenne byen, så vi begynte å klatre. Først opp en bakke, så over en vei og over en lang slette. Der så vi mange som rømte til fjellet som oss. Til slutt gikk vi over berg til vi nådde kløfta.
Margareth Myrvoll-Sjøgren
Stedet de nå skulle bo, var en kløft som de hadde lagt tak over. Her skulle 24 mennesker skjule seg fra tyskerne.
TRODDE BROREN VAR DØD
Lillebroren ble lagt i en margarinkasse under taket i kløfta. Han lå så urørlig og blek at hun trodde han var død.
– Jeg la øret til brystet for å høre om hjertet slo, og det gjorde det heldigvis. Jeg var jo så redd for den lille broren vår, så tårene rant i strie strømmer.
Hun minnes at det var rotete med alle tingene som de 24 hadde med seg, og at mennene skiftet på holde vakt med det som var en dør av papp. Flere ganger var tyskere i nærheten, og de kunne høre knitringen fra brannen nede i Kjøllefjord.
– Det var forferdelig nifst å ligge der å høre på levenet. Den første natten våknet jeg også av at jeg frøs. Så jeg fikk ligge på en saueskinnsfell med tanten og onkelen min. Mens de gjemte seg i kløfta, håpte de at tyskerne snart skulle dra, så de kunne komme seg tilbake og søke ly i kirken. Men også den viste seg å være nedbrent.
– Håpet brast, for snart lå hele Kjøllefjord og kirken vår i ruiner. I løpet av dagene ble det kaldere, og til slutt, etter tolv dager, kunne de ikke lenger bo i fjellet. De bestemte seg å bli med en norsk skøyte.
– Jeg glemmer aldri den turen rundt vågen til båten. Kaiene var sprengt og ødelagt. Overalt var det rykende ruiner og høye skorsteinspiper som strakk seg i været. Jeg ble stående og stirre mot der huset vårt hadde stått. Bare grunnmuren sto igjen.
Etter en lang båttur med sjøsyke kom familien endelig frem til Tromsø. Der ble de innlosjert i Domkirken. Benker og gulv ble brukt som senger, minnes hun.
– Vi hadde ikke noe hjem lenger, men ønsket om å reise tilbake var stort, selv om det var veldig trist å se. Jeg tenker jo spesielt på alle som er i krig nå. Den knappheten, det å flykte og det å ha så lite, sier hun.
BLE BÅRET I SEKK
Lillian Lyngedal nikker enig. Det er vondt å tenke på at mennesker nå flykter over grensa til Norge fra Russland, og at det igjen er krig i Europa.
Hennes historie er litt annerledes enn Margareths. Lillian ble nemlig født på flukt – i juni 1944, bare noen måneder før Finnmark ble tvangsevakuert. Hun ble født i Kifjord like utenfor Kjøllefjord, men foreldrene kunne ikke bli i bygda.
– Jeg har jo blitt gjenfortalt min historie under krigen, for jeg var jo altfor liten til å huske noe selv, men jeg tenker ofte på foreldrene mine sin flukt fra Kifjord, forteller hun.
For med lille Lillian i en sekk gikk de rundt fem mil over fjellet til Hopseide hvor de ble fraktet videre med båt. Før de kom så langt, forlot de Kifjord i mørket og gjemte seg i et telt mellom trærne i fjellene bak Kjøllefjord.
– Broren min var syk, så han kunne ikke være med. Han måtte være med bestefar og bestemor. Det var veldig tungt for mamma, det at han måtte være igjen. Han var bare to år.
Foreldrene hadde satt opp telt i fjellet sammen med onkelen og tanten til Lillian. Mens mennene var ute for å samle dyr, ble de oppdaget av to tyskere – en eldre og en yngre soldat. Moren til Lillian og tanten ble beordret til å ta ut alt fra teltene for så å se tyskerne sette fyr på alt.
– Mamma husker aller best at tanten min sang «Ja, vi elsker» mens teltet brant. Da rant tårene på tyskerne også. Det gjorde sterkt inntrykk, fortalte moren min.
De nektet å bli med tyskerne og sa de måtte dra sammen med mennene sine.
Bak dem ble både Kjøllefjord og Kifjord jevnet med jorden av flammene.
Lillian Lyngedal
– Det var helt grusomt. Sett i ettertid er det jo et under at vi overlevde, sier hun.
Etter den lange turen over fjellet kom de seg til Hopseide med lille Lillian i sekken. Deretter ble de tatt med til Vardø hvor de bodde til krigen var over. Resten av krigen bodde de i Vardøhus festning, verdens nordligste festning.
Andre verdenskrig har kommet nærmere i tid på grunn av krigen i Ukraina, forteller hun. Nærheten til grensa til Russland gjør det ekstra spesielt å bo i Finnmark nå. Stadig kommer det en strøm av unge russere over grensa.
– Jeg tenker jo ekstra på de unge mennene som blir sendt i krigen, og alle som må sende av gårde unge sønner, fedre og brødre. Broren min ble jo igjen da vi flyktet, og det er jo ikke noe man så lett forsoner seg med.
Tilbake