Rabia Waqar (30) leder Kirkens Nødhjelps arbeid for kvinners rettigheter i Pakistan. - Det gir en enorm inspirasjon når en av mine egne får fredsprisen, forteller hun.
Hun lander på et unnselig hotell i desember-Oslo. Dagen før fredsprisvinner Malala stopper all trafikk for å kunne ta inn på Grand Hotell i sikkerhet. Vår energiske og modige kollega kommer rett fra Swatdalen, fra skolen til Malala, fra stedet der hun ble skutt. Men med nye bilder som gir håp: glade skolejenter på vei hjem fra skolen. Åpne ansikter, de fniser og leker litt på veien:
– At de leker og slapper av, er nytt og viser at hverdagen er blitt lettere etter at Taliban har måttet gi fra seg makten i dalen igjen. Det er bare et par år siden jentene dekket seg helt til og småløp hjem fra skolen. De få jentene som fikk gå der. Etter at Malala og vennene ble skutt, var det mange jenter som ble holdt hjemme fra skolen fordi foreldrene mente det var livsfarlig. Bare på skolen Malala gikk, ble antall jenter redusert fra tre-fire hundre til litt over hundre den høsten.
Rabia gleder seg ekstra til Osloturen denne gangen. Med seg i bagasjen har hun et armbånd i glass som moren hennes har laget: «Ta det med og gi det til Malala hvis du møter henne!», hadde hun sagt. «Men, mamma, Malala er en stor fredsprisvinner nå», svarte Rabia. «Ja, men hun er også bare en ung, pakistansk jente, og de liker å få sånne», svarte moren lurt. I tillegg har hun med seg film fra et av Kirkens Nødhjelps prosjekter i Pakistan. Et freds- og forsoningsprosjekt som gikk over åtte måneder i Swatdalen to år før den unge skolejenta ble skutt. Der var Malala som elleve-tolvåring med i prosjektet. På filmen snakker hun om hvordan alle religioner må leve fredelig sammen og hvordan livet har blitt ødelagt av Talibans vold i dalen.
Bare en liten jente. Men allerede stor klokskap. Og et stort mot.
– Læreren til Malala fortalte da jeg var der uka før jeg kom til Oslo at hun hun var så skarp og sulten på kunnskap at han hadde gått til faren hennes og bedt om at hun måtte få en bedre mattelærer enn ham selv. Hun er trengte mer utfordring. Og hilsenen fra folk og våre partnere i Swatdalen til verdens yngste fredsprisvinner er: «Vi er så stolte av deg. Ikke glem landet du kommer fra, den vakre dalen du er vokst opp i. Fortsett å kjempe for jenters rett til skolegang i alle land!».
– Jeg håper hun kan komme tilbake til Pakistan en dag og ta et stort lederansvar, sier Rabia.
Selv har Rabia stått opp og talt konservative imamer og prester midt imot. Alle jenter har lovfestet rett til å gå på skolen og lovfestet rett til arv, og ingen har rett til å tvangsgifte bort jenter. Men få bryr seg. De vet de ikke får straff, og frykter dermed ikke rettsforfølgelse. Derimot frykter de Gud:
– Så når imamer og prester går sammen og bruker fredagsbønnen og gudstjenesten til å proklamere at både Allah og Gud sier at kvinner og menn har like stor verdi, skjer det noe. Det er brudd med Koranen og profetene å undertrykke kvinner. For muslimer, som jeg selv er, er frykten for å bryte Allahs lover stor. Frykten for helvete er sterkere enn frykten for å bryte den pakistanske loven.
Sammen med partnere og resten av kontoret vårt i Pakistan har Rabia etablert et nettverk av 680 kvinnegrupper som arbeider for at kvinners rettigheter skal bli respektert. Rundt 60 prosent av alle tilfeller av tvangsekteskap der jenter og kvinner har kommet til gruppene i desperasjon har blitt avverget. De har også sett at der gruppene fungerer, øker deltakelsen av jenter i skolen, og jenter får arve i større grad. I alt arbeid Kirkene Nødhjelp gjør i Pakistan som flomsikring, vannboring og annet arbeid som forebygger klimaendringer, er kvinner en selvsagt del av komiteer og utvalg. Et premiss for at arbeidet skal videreføres og lykkes.
Les mer om Kirkens Nødhjelps arbeid i Pakistan.
– På den måten løfter vi kvinneperspektivet i alt vi gjør. Pakistan er tross alt et av landene i verden hvor det er vanskeligst å leve som kvinne uten å undertrykkes. Men, det er viktig å si at mange pakistanske familier gir døtrene sine respekt og støtte. Som Malalas familie, og min egen. Selv har Rabia master i statsvitenskap fra USA som hun fikk finansiert gjennom Fullbrightstipend. Hun og brødrene har fått den samme muligheten. Og i slutten av januar skal hun gifte seg. Det er et arrangert ekteskap. Det er det viktig å skille fra tvangsekteskap.
–Jeg gleder meg til å gifte meg med mannen min. Han gir meg en god ro, og det trenger jeg for jeg er så engasjert, smiler Rabia. – Han er på min alder, er ingeniør og er veldig glad for arbeidet jeg gjør. Så snart bærer det hjem til 300 gjester og tre dagers feiring. Puh!, sier hun og smiler og slår ut med armene.
På det budsjetthotellet Kirkens Nødhjelp bruker når vi får besøk, i en bakgate i Oslotåka, treffer Rabia rektoren fra skolen i Swatdalen der Malala gikk. De snakket sammen i dalen uka før, og de bare ler av sammentreffet. I tillegg er Malalas venninner innlosjert der, og Rabia får snakket med dem om deres felles hjertesak: at alle jenter en dag skal få leve gode liv med utdannelse og frie livsvalg også i Pakistan. Og ja – Malala fikk armbåndet fra Rabias mor, sendt via venninnene.
Publisert: