Overlevende
- Overgrepet skjedde da jeg var 29 år, forteller Jeanine Cemanabo. Nå er hun 35 år, og jobber med en kampanje rettet mot menn.
For seks år siden var Jeanine Cemanabo gift med fem barn. Det yngste var ett, og det eldste ti. En natt skjedde marerittet som endret livet.
- Det var midt på natten, og jeg lå og sov da banditter brøt seg inn i hjemmet vårt. De skadet meg, og voldtok meg. Mannen min forsøkte først å forsvare meg, men flyktet. I mens satt barna livredde i en krok i huset og så på, forteller Jeanine. Etter overgrepet ble hun sterkt nedbrutt.
- Etterpå var jeg helt ødelagt, både fysisk og mentalt. Jeg klarte ikke å forlate huset og barna, på tross av at jeg ikke var i stand til å ta vare på verken dem eller meg selv. Mannen min forlot meg. Han sa han var lei seg og forsvant, forteller Jeanine.
Krigen i Den demokratiske republikken Kongo (Kongo) sluttet offisielt i 2003. Likevel er det fortsatt konflikt, og en av verdens verste humanitære kriser finner sted i landet. Kjønnsbasert og seksualisert vold er et stort problem og blir brukt som militær strategi for å ydmyke, skremme og kontrollere motparten. Hvert år voldtas og mishandles tusenvis av kvinner og jenter. Både regjeringssoldater, opprørsgrupper, politi og sivile står bak overgrepene.
Etter at overgrepet hadde skjedd og Jeanines mann hadde forlatt henne, dro søsteren til Jeanine til Panzi-sykehuset og fortalte dem om Jeanines situasjon.
- Mennesker fra Panzi-sykehuset hentet meg. Jeg ble operert to ganger. Jeg tilbragte et år på Dorcas (rehabiliteringgsenter støttet av Kirkens Nødhjelp, red.anm.) sitt transittsenter. Jeg var helt ute av stand til å ta vare på meg selv, forteller Jeanine.
Men etter hvert kom hun ut av psykosen og gradvis til hektene igjen.
- Det første jeg spurte om da jeg våknet opp fra psykosen var: Hvor er barna mine? Så fikk jeg treffe dem her på Dorcas. Alle fem var i god behold. Jeg hadde ikke merket det, men de hadde tatt med barna da de hentet meg og tatt vare på dem her, mens jeg fikk behandling.
- Det er det største øyeblikket i livet mitt! Det var fantastisk å se barna. De var friske og hele, sunnere enn noen gang. De hadde fått god mat, skole og omsorg. Møtet med barna var vendepunktet for meg. Det gav meg kreftene tilbake, sier Jeanine.
Etter dette ble Jeanine en del av fellesskapet på Dorcas hus og fikk rehabilitering.
- Jeg ble så oppmuntret av de andre kvinnene og forsto at det var håp om et bedre liv. Her fikk jeg se at det går an å ta kontroll over livet igjen, forteller hun.
Da Jeanine kom til Panzi, kunne hun verken lese eller skrive.
- Hjemme hadde jeg ikke fått anledning til å gå på skolen, mens her fikk jeg lære å lese og skrive. Da jeg var ferdig på skolen på Dorcas, fikk jeg 10 dollar i startkapital. Dette er noe alle får. Jeg visste da hvordan jeg kunne kjøpe og selge ting. Ti dollar ble til 50, og 50 til 100. Nå har jeg en forretning hvor jeg selger ved. Av den forretningen har vi fått et hus å bo i og det vi trenger, og moren min bor hos meg, forteller hun.
Jeanine har til og med fått nok til å gi tilbake til Dorcas hus.
- Da dette nye senteret ble bygget, kunne jeg bidra med en av takplatene. Og jeg hjelper foreldreløse barn. Det er rett og slett helt fantastisk å kjenne på den friheten, sier hun.
- Drømmen er at barna mine får utdannelse. Det ville vært den aller største gleden jeg kunne få og den ultimate bekreftelsen på at jeg har klart det, sier Jeanine.
Men hun kjenner fortsatt på trusselen fra overgrep.
- Voldtekt er en stor trussel! Jeg bærer alltid frykten for at noe skal skje med mine egne barn. Vi må stoppe voldtektene. Mange får ødelagt livet sitt og mange dør. Slik kan vi ikke ha det, sier hun, som er opptatt av at dette ikke bare rammer kvinner.
- Vi må heller ikke glemme at menn blir voldtatt. Bandittene bryr seg ikke om kjønn når de angriper. Modige mennesker må kjempe for at dette skal stoppe. Vi må stole på Gud og oss selv, sier hun.
Jeanine har bosatt seg i nærheten av Dorcas hus, i likhet med mange kvinner som har opplevd det samme. For dem er senteret et viktig møtepunkt. Akkurat nå jobber Jeanine og de andre kvinnene med en kampanje overfor menn for at de skal respektere kvinner. Hun har en klar apell til omgivelsene.
- Vi trenger deres støtte! Fortsett å kjempe mot seksuell vold. Fortsett å støtte barna våre. De er framtiden. Neste generasjon skal være håpets generasjon, håper hun.
- Skolene er en arena der det må informeres om overgrep. Barn må lære å støtte hverandre og gjøre kvinnene trygge. Da kan de gode kreftene vinne, sier Jeanine Cemanabo.
Kirkens Nødhjelp driver omfattende arbeid i Den demokratiske republikken Kongo. Et av våre viktigste arbeidsområder å gi hjelp og støtte til kvinner som har blitt utsatt for vold og overgrep på to rehabiliteringssentre i Nord-Kivu og Bukavu. Her samarbeider vi tett med Dr Denis Mukwege, som driver Panzi-sykehuset for voldsutsatte kvinner, vegg i vegg med det Kirkens Nødhjelps-støttede rehabiliteringssenteret Dorcas hus. Kirkens Nødhjelp jobber også med ulike trossamfunn i Kongo for å forebygge vold og konflikt og bygge fred. Les mer om vårt arbeid i Kongo her.
I DR Kongo har 2541 kvinner siden 2011 fått psykososial støtte og opplæring i inntektsgivende arbeid og bidratt til utvikling av en nasjonal protokoll for psykososial helsehjelp for helsearbeidere.
Tilbake