Krigens tause våpen
«Det juridiske systemet i Kongo er hjemsøkt av korrupsjon, begrenset kapasitet og politisk innblanding. Dommerne mangler ofte ordentlig trening og grunnleggende ressurser til å kunne gjennomføre nøysom etterforsking. På grunn av dårlig sikkerhet i fengsler, og korrupsjon blant ansatte i fengsler og rettsvesen, så har noen returnert og truet ofrene som anga dem.»
Setningene er et utdrag fra en artikkel skrevet av Human Rights Watch33. Det er fortellingen om en kongolesisk rettsstat som ikke fungerer. Straffefriheten er enorm i et land hvor seksuell vold er ekstremt utbredt.
Seksuell vold var lenge sett på som en uunngåelig følge av krig og konflikt. Det var ikke før i 1998 at FN i en rapport for alvor løftet frem viktigheten av å motarbeide voldtekt og seksuell vold i krig og konflikt34. Krigen i Jugoslavia og folkemordet i Rwanda ble i rapporten brukt som de mest sentrale eksemplene på konflikter hvor seksuell vold var utbredt. Senere studier har avdekket at seksuell vold er omfattende også i en rekke andre konfliktområder.
Siden den gang har det kommet flere rapporter og resolusjoner fra alle ulike nivåer i FN-systemet. Og det viktigste juridiske rammeverket kom på plass i 2002 da seksuell vold ble inkludert i Roma-traktaten, noe som førte til at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) kan dømme personer som står ansvarlige for bruk av seksuell vold i krig og konflikt35.
Men selv om de juridiske rammene er til stede, tok det hele 14 år før noen ble dømt i ICC for nettopp dette. I fjor ble Tsjads tidligere diktator, Hissene Habré, dømt for å ha utsatt sitt eget folk for mord, tortur, voldtekter og seksuelt slaveri36.
Det internasjonale rammeverket er altså på plass, men erfaringene viser at veien er lang fram til en dom faller i ICC, og foreløpig har altså ikke rammeverket blitt brukt mer enn en gang.
Utfordringen er minst like stor på nasjonalt nivå. Seksuell vold er et stort problem i stater som Den demokratiske republikken Kongo, Den sentralafrikanske republikk Somalia, Syria, Irak, Mali, Nigeria, Sør Sudan, Sudan og andre land som er preget av konflikt. I disse landene er rettstaten i stor grad ikke-eksisterende, og det er også mange andre alvorlige lovbrudd som skjer uten at gjerningsmennene blir straffet.
I dag kan personer som utfører seksuell vold vite at sjansene er store for at de kan slippe unna ustraffet. Slike lovbrudd kan til og med begås av politimenn og soldater i nasjonale styrker, og FNs egne styrker – personer som skal beskytte sivile mot overgrep.
I ett av de mest kjente tilfellene fikk franske soldater som var mistenkt for å stå bak overgrep saken sin henlagt i det franske rettssystemet på grunn av manglende bevis37. Det har blitt satt i gang arbeid for å endre holdninger og forebygge slik voldsbruk i fremtiden, men senest i april 2017 kom nyhetsbyrået AP med nye artikler om FN-ansatte som er involvert i saker som omfatter sexmisbruk. En av artiklene viser til eksempler fra Haiti der de som har overlevd sexmisbruket sitter igjen, mens overgriperne går ustraffet38. Vi har også sett at humanitære hjelpearbeidere har utøvd seksuell vold ved å utnytte unge jenter og gutter seksuelt i bytte mot mat og andre goder.
Det er gjerne vanskelig å få implementert et lovverk i land hvor rettsvesenet er preget av manglende ressurser og korrupsjon. I stater som Somalia, Sør-Sudan, Kongo, Syria og Libya finnes det nesten ingen statsstrukturer, og derfor ikke et velfungerende rettsvesen. Det hjelper derfor lite at det finnes et internasjonalt lovverk, når implementeringen på nasjonalt nivå ikke lar seg gjennomføre. Straffefriheten er derfor vanskelig å hindre, og det fører i neste omgang til mer seksuell vold siden sjansene er store for å slippe unna ustraffet.
Det er også en utfordring at det er stor mistillit til systemet. Mange tenker at det uansett ikke nytter å melde fra om overgrep, og dette fører til en underrapportering, som igjen kan føre til at problemet blir ansett som mindre enn det faktisk er.
En annen utfordring på veien mot mindre straffefrihet for seksuell vold er å redusere det sosiale stigmaet det er å fortelle at man har vært utsatt for seksuell vold, og å sørge for at politi og rettssystem har kompetanse på seksuell vold og etterforskning.
Det er også en kjensgjerning at synet på kjønn, og kvinnerollen så vel som mannsrollen, er ulik i forskjellige samfunn og kulturer verden over. Kjønnsdiskriminerende lovgivning, manglende oppfølging av og bruk av lovverk og ikke minst sosiale normer og praksiser som opprettholder ulike former for kjønnsbasert vold, bidrar også til at seksuell vold kan finne sted, og at overgriperen blir ustraffet i ettertid39.
I Malaysia, et relativt utviklet land, sa en parlamentariker senest i 2017 at det er helt greit at voldtektsmenn gifter seg med sine ofre, også om de er barn40. Mens det i Jordan pågår en diskusjon om de skal fjerne en lov som gir amnesti til overgripere om de gifter seg med offeret41. Begge tilfellene viser at dagens situasjon ikke er tilfredsstillende og at lovverket ikke er laget for å beskytte kvinnens rettigheter. Voldtekter blir i disse tilfellene problematisert fordi det er sex utenfor ekteskap, og ikke fordi det er et overgrep mot en uskyldig person.
I flere land er det stort behov for grunnleggende holdningsendringer og praksiser som vedlikeholder og forsvarer ulike former for kjønnsbasert vold. Før man kan klare å stanse bruken av seksuell vold i konfliktområdene, må en rekke tiltak iverksettes fra de ansvarlige myndigheter.
I landene hvor seksuell vold er utbredt, er ofte kvinners deltakelse i samfunnet lav, kvinners rett til å bestemme over seg selv dårlig, og barne- og tvangsekteskapvanlig. Diskriminering av jenter og kvinner er omfattende og i mannsrollen forventes dominans. Dette, sammen med utbredelsen av seksuell vold, viser at holdningsendringer i kvinnesynet og mannsrollen er nødvendig for å få stanset utbredelsen av seksuell vold.
Det samme gjelder holdningene til homofili. Mange menn som har vært utsatt for overgrep, er redde for å bli stemplet som homofile, eller beskyldt for homoseksualitet. Det gjør det enda vanskeligere for dem å fortelle om sine opplevelser og oppsøke hjelp.
Den livsviktige hjelpen når livet er på sitt mørkeste
Tilbake