Prekenrefleksjon

«Et barn er født», en prekenrefleksjon til inspirasjon og fri benyttelse.
Skrevet av sokneprest Maria Paulsen Skjerdingstad i Tonsen menighet, Oslo.

Last ned prekenrefleksjon «Et barn er født» (Word)

Et barn er født

En prekenrefleksjon av sokneprest Maria Paulsen Skjerdingstad.

I skrivende stund strammes koronatiltakene til her i Norge. Smitten sprer seg og myndighetene forsøker å få kontroll. Håpet er at hvis vi gjør noe nå, så vil det være mulig å ha en tilnærmet normal julefeiring. Dette året, 2020, hvor så mye har blitt avlyst eller utsatt; store merkedager i menneskers liv som barnedåp, konfirmasjoner og bryllup. Ja, i mars ble til og med gravferder utsatt på ubestemt tid. Nå er det jula som står på spill.

2020, vi er alle merket av året pandemien fikk grep om verden. Fortellingene er mange og såre. Det er fortellinger om ensomhet og adskillelse, fortellinger om redsel og uro og fortellinger om alt som det som ikke har blitt.

Det er lett å si at korona rammer oss alle, at vi er alle i samme koronabåt. Men vi skal ikke løfte blikket mye og se oss rundt før vi må ta inn over oss at om vi er i samme båt, så reiser vi ikke på samme klasse. Bare her hjemme i Norge har vi blitt rammet på ulikt vis. Noen er triste over feiringer som er utsatt og reiser som er kansellert. Mens for andre har pandemien tatt fra dem arbeid og hele livsgrunnlaget. Tar vi på de globale brillene blir forskjellene enda mer tydelig; pandemien rammer de mest sårbare av oss hardt. Det er ikke lett å følge de gode smittevernreglene om avstand og god håndhygiene, når man bor i en av verdens mange flyktningeleirer hvor sanitærforhold er elendige og mennesker bor tett i tett. Det er ikke lett å håndtere en pandemi for land som allerede er preget av konflikter, uro og ustabilitet.

Da kirkene gjenåpnet i mai, var noe av det første jeg fikk gjøre som prest å døpe små barn igjen. De barna som skulle bli født denne våren, lot seg ikke stoppe av en pandemi. De bare kom til verden, slik som små barn har gjort til alle tider. For meg ble dette en påminnelse om at til tross for at verden er rystet til grunnvollene så går livet sin gang: barn blir født. Og de små var like sårbare, fullstendig overgitt omgivelsene og med den umiddelbare tilliten som bare små barn har. Så sårbare at de ikke har en sjanse til å vokse opp uten å motta varme og omsorg fra kilder utenfor dem selv, uten mennesker som løfter dem opp og gir dem det mest grunnleggende i livet. I en verden som er på randen, tror jeg de fleste opplever at møtet med et nyfødt barn er å få et glimt av håp. Et tegn som viser at livskreftene er virksomme. Tegn som vi trenger, når alt er som mørkest.

Jeg slutter aldri å undre meg over at det var slik Gud valgte å komme til verden. Født som et lite barn, inn i en virkelighet preget av okkupasjon og urolige tider. Fullstendig avhengig av varmen og omsorgen til menneskene rundt. Det skulle så inderlig lite til at prosjektet Gud som menneske hadde strandet i oppstartsfasen. Men Maria var en omsorgsfull mor og Josef var en beskyttende far og sammen klarte de å ta vare på det lille barnet de hadde fått i hendene. Han fikk vokse opp og gjennom det livet han levde, brakte han lys og håp inn i verden.

Det blir jul i 2020 også, men kanskje blir det en julefeiring som er noe strippet for det den vanligvis bruker å inneholde. Det vil smerte mange. Men ingen pandemi og ingen urolig verden vil stoppe fortellinga om barnet som ble født julenatt. Kanskje trenger vi den fortellinga mer enn noen gang.

I 2020 vil vi igjen kunne oppleve at det lille barnet blir «født her inne i hjertets dype grunn.»