Kirkens Nødhjelps blogg

Langt borte, men likevel nært

Kjærligheten strekker seg fra sørpolen til nordpolen. Mellom der ligger Syria, Somalia og Svalbard. Selv om noe skjer langt borte, så er vi en verden, og vi skal bry oss.

Portrett av Leif Magne Helgesen høsten 2015. Foto: Cathy Bird.

Svalbard ligger langt mot nord. Neste stoppested er Nordpolen. Det er mye som er «verdens nordligste» på Svalbard. Det har bidratt til at vi som bor der har en helt særegen humor.

«Verdens nordligste konfirmanter». «Verdens nordligste barnekor, mannskor og blandakor». Longyearbyen er «verdens nordligste familiesamfunn». Der ligger også «verdens nordligste kirke». Der bor «verdens nordligste prest». Og det, det er meg.

Øyriket i nord ligger utenfor Norge. Vi må gjennom passkontrollen og ut av Schengen for å reise nordover til det som likevel er en del av Norge.

Fjellene rundt Longyearbyen har fått melis på toppene. Foto: Leif Magne Helgesen

Norsk lov gjelder på Svalbard, hvert fall noe av den. Vi har norsk skole. Norske politiske partier er representert inn i det folkevalgte «Lokalstyret». Sysselmannen er regjeringens og kongens representant. Og det norske flagget vaier på alle norske offisielle flaggdager i Longyearbyen.

Det går mot en ny mørketid på Svalbard. Etter fire måneder med flombelysning døgnet rundt, er det godt når solen kryper under horisonten og farger himmelen i et crescendo av farger. Det er magisk å oppleve. Overgangen fra midnattssol til at sola kryper under horisonten tar to måneder. Da går vi over i den lange natten.

Følelsen av isolasjon og avstand kan gjøre seg gjeldende i månedene som kommer. Rart nok har vi likevel lettere for å se hverandre i mørke enn i den noe mer urolige lyse tiden av året. Mørketiden er en sosial tid. Kulturen er levende i Longyearbyen og skaper varme i samfunnet selv om gradestokken synker og vinden øker.

Kullet har vært Longyearbyens gull i over hundre år. Nå leter lokalsamfunnet etter veien videre. Foto: Leif Magne Helgesen

De siste årene har kulldrift, turisme og forskning vært de bærende elementer i samfunnet. Ettersom kulldriften er mer usikker fremover, er lokalsamfunnet på vei videre i en ny retning. Slik sett er det en spennende tid for Longyearbyen. Selve bærebjelken i samfunnet er likevel kulturen. Det er den som gjør at menneskene bor og trives i det lille samfunnet langt mot nord.

Sterke inntrykk fra den polare naturen og godt fellesskap kan gjøre det lett å isolere seg fra omverdenen. Da får vi det jeg vil kalle en «polarisme» hvor vi bare bryr oss om oss selv. Alle lokalsamfunn står i fare for ha nok med seg selv. Ord som egoisme og nasjonalisme er begreper vi finner igjen i mange land. Det kan få farlige konsekvenser hvis slike krefter får vokse.

Longyearbyen på sitt beste er når vi bryr oss om hverandre i vårt lille fellesskap samtidig som vi setter fokus bak horisonten. Hva som skjer i Syria angår også oss, selv om vi er langt borte. Mennesker som flykter for livet i overfylte båter i Middelhavet, er også vårt ansvar.

Det er en utfordring for verdenssamfunnet at palestinere på Vestbredden har levd under okkupasjon siden 1967. Når isen smelter i nord får det konsekvenser for mennesker i sør. Våre liv setter spor. Vi er en del av et større fellesskap.

Longyearbyen på sitt beste er tv-aksjonen som varer en måned med engasjement både i skoler og i barnehager, i næringsliv, kirke og kulturliv. Det handler både om å samle inn penger til gode formål, løfte frem verdier og informere om hvordan livet er truet mange steder på vår jord. Fasteaksjonen til Kirkens Nødhjelp er en annen aksjon som vi deltar i som en årlig innsamling og verdispredning.

Kveldslys. Foto: Leif Magne Helgesen

Om noe skjer langt borte vil vi likevel bry oss. Vi har et etisk ansvar til å si fra når humanitære lover brytes. Vi har et etisk ansvar i å løfte frem verdier som rettferdighet og verdighet. Vi har et etisk ansvar i å dele av vår rikdom. Kjærligheten har ingen landegrenser, men strekker seg fra pol til pol.