Blogg-liste
Lite å vende hjem til
«Vi drar ikke tilbake. Det er bare ruiner igjen av landsbyen. Selv kirken er ødelagt. Vi har ingenting å reise tilbake til, bare steiner og frykt», forteller en ung assyrer i 30-årene som har flyktet fra landsbyen Tall Balouaah utenfor Hassakeh, nordøst i Syria.
Jeg møter han i Beirut, hvor han har søkt tilflukt med sin kone og datter på 5 år. Datteren ligger og sover på madrassen bak ham, jeg ser bare flettene hennes som stikker frem fra hodet.
Verdens eldste kirke
Landsbyen de flyktet fra ligger langs Khabur elven. Det er en jordbrukslandsby med 500 innbyggere, og den er typisk for de 98 assyriske landsbyene i denne delen av Nord-Øst-Syria. Før krigen i Syria startet, så bodde halvparten av Syrias 30.000 assyriske kristne i landsbyer som dette eller i provinshovedstaden Hassakah. Dette var et kjerneområde til den «Assyriske kirken av Antiock og hele Østen», som hevder de er verdens eldste kirke, etablert i år 37 av disippelen Peter.
«Vi tror det er 800 assyrere igjen i området», forteller presten i St George kirken i Beirut.
Krig og forfølgelse opp gjennom flere århundre har spredt kirken over hele verden. De siste to-tre årene har de på ny blitt drevet bort fra sitt opprinnelsesområde, og 1.300 familier fra Syria har oppsøkt den Assyriske kirken i Beirut.
Hele landsbyer flyktet
De fleste familiene kom i februar 2015. Da ble 23 landsbyer nord for Hassake i Syria angrepet av IS. Hele landsbyer flyktet.
Kvinnen på madrassen forteller at også broren hennes ble med på flukten til Libanon, fordi en sønn i hver familie skal spares og ikke delta i kamper. De to andre brødrene tok derimot opp kampen, og de er nå meldt savnet. Hun er overbevist om at de er drept. Kurdiske styrker tok landsbyene tilbake i fjor høst etter blodige kamper.
«Mor og far dro tilbake da landsbyen ble frigjort av kurdiske styrker. De er gamle og orket ikke flykte. De forteller om store ødeleggelser. Kirken er også lagt i ruiner. De er tilbake i landsbyen sammen med militser, unge folk som skaffer seg våpen for å forsvare landsbyen mot nye angrep. Men det er ikke trygt der, vi drar ikke tilbake», forteller Rim.
«Vi gjør så godt vi kan for å hjelpe. Det vanskeligste er de som har store medisinske problemer. Det koster mye», forteller prestene. Vi har nettopp fått deltatt på et stort fellesmåltid som serveres i kirken hver dag. Noen hundre assyrere i alle aldre er samlet i en stor sal, og de deler på risen og kyllingen de har.
«Hva skal til for at dere skal flytte hjem?» spør jeg. Det unge paret lever under kummerlige forhold, men de har i det minste tak over hodet. Skole koster penger, og det har de ikke.
Ikke råd til skolegang
Levekårsundersøkelser blant syriske flyktninger viser at av de få som går på skolen, så dropper stadig flere ut fordi familien må kutte kostnader. Tre voksne og ett barn lever i et lite rom mindre enn en kontainer, der det kun er plass til to senger, et lite kjøleskap og en kokeplate. Små bilder av Maria og Jesus-barnet pryder veggene.
«Vi trenger frihet, å føle at vi lever igjen, og vi trenger sikkerhet for våre barn. I landsbyene våre var det vi som hjalp andre. Plutselig er alt snudd på hodet, og vi er de som må tigge om hjelp. Jeg ser ingen vei ut.»
Reiser når det er trygt
Mens det bare er de gamle og våpenføre som har turt å reise tilbake til Tall Balouaah, så har flyktninger fra annen landsby nordvest i Syria startet å flytte hjem. «De siste ukene har 3.000 reist tilbake to Kesab», forteller ordføreren i Anjar landbyen i Bekaa dalen i Libanon. Til Anjar var det kommet mer enn 15 000 flyktninger fra Syria, de fleste fra armenske kristne landsbyer. Flere vil reise tilbake om det viser seg å være trygt, noe som tross alt gir et lite håpstegn for de kristne i Syria.