Kirkens Nødhjelps blogg

Nød nok til alle – småpenger til lokal innsats

Verdens humanitære kapasitet er for lengst overstrukket. Det er kanskje nød nok til alle, men på langt nær nok penger til å hjelpe de som lever i alle verdens humanitære kriser. Pengene må brukes mer effektivt – via lokale partnere. Men, av 100 kroner, går 99 kroner og 80 øre til store og kostbare FN, myndigheter og internasjonale organisasjoner – slik som Kirkens Nødhjelp.

Anne-Marie Helland møter her Børge Brende sammen med Innovasjon Norge under World Humanitarian Summit.

Det er for mange store kriser på én gang, nødhjelpssystemet er for dyrt og lite effektivt – og donorene gir mindre penger enn før. Dette er det dystre bakteppet for verdens første humanitære toppmøte, som avsluttes i Istanbul i dag. Derfor må vi tenke helt nytt. Vi må søke nye løsninger, nye partnerskap, nye måter å tenke på. Lete etter bedre, billigere og mer effektive løsninger som kan redde flere liv og sikre beskyttelse og menneskeverd for flere. Et godt sted å begynne er å starte med de menneskene som bor der krisen inntreffer.

Småpenger til lokale

Det store paradokset, som også er et tema her i Istanbul, er nemlig dette: De lokale humanitære aktørene får kun 20 øre per hundrelapp som blir bevilget i humanitær bistand. Resten av hundrelappen, altså 99 kroner og 80 øre, går til store og kostbare FN, myndigheter og internasjonale organisasjoner – slik som Kirkens Nødhjelp. Dette paradokset ble også påpekt av FNs generalsekretær Ban Ki-moon, da han ba om at dette toppmøtet skulle finne sted.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon under World Humanitarian Summit. Foto: World Humanitarian Summit
FNs generalsekretær Ban Ki-moon under World Humanitarian Summit. Foto: World Humanitarian Summit

Alt for ofte starter nødhjelpsinnsatsen med å kartlegge hva de internasjonale aktørene kan bidra med, uten at det nødvendigvis blir sjekket hva som allerede er på plass, eller hvilke lokale aktører som kan nå raskt frem til de hardest rammede. På samme måte er de lokale aktørene ofte fullstendig glemt bort når det internasjonale apparatet ruller inn.

Navet i samfunnet

Her i Istanbul sitter jeg akkurat nå og hører på den økumeniske patriarken, Bartholomew, som forteller verdens ledere at religiøse aktører er navet i svært mange lokalsamfunn verden over. De er tilstede både før, under og etter katastrofen. De lokale kjenner samfunnet, vet hvor folk bor, vet hvem som er i familie. De vet hvem som er ekstra sårbare, og de vet hvor enka med de fem barna bor.

Og fordi de er lokalkjente, vet de allerede hvor vannkildene er, hvor veiene gikk, hvor snarveien er og hvor helikopteret kan lande. I tillegg er det jo slik at folk stoler på de religiøse institusjonene og lederne som har fulgt dem gjennom livet. Det er til kirka eller moskeen folk går med livene sine; ved fødsel og død, i glede og sorg. Presten, munken eller imamen er både rådgiver og sjelesørger. Så når en krise inntreffer, søker gjerne lokalbefolkningen til sine religiøse samfunn. De lokale aktørene har rett og slett en oversikt og kunnskap vi internasjonale aldri vil klare å få.

Trenger opplæring

Det er et enormt potensiale til å få mye mer humanitær bistand ut av pengene, dersom man satser på lokale krefter. Men det vil kreve investeringer på forhånd. De lokale aktørene må få opplæring i humanitære prinsipper, i metodikk, organisering og etterrettelighet, slik at de kan levere effektiv hjelp som er i tråd med de humanitære prinsippene. For det at man er lokal betyr ikke nødvendigvis at man vet noe om nødhjelp. Det er ikke intuitivt for alle menigheter at nødhjelp skal ytes til alle som har behov – uavhengig av religiøs tilknytning, for eksempel. Så det må læres. Men det er ikke uoverkommelig å lære det; dette har Kirkens Nødhjelp både sett og bistått med mange steder i verden.

Én krone brukt er sju spart

Utfordringen ligger i å finne noen som er villige til å betale for at et lokalsamfunn skal kunne forberede seg på en katastrofe som ikke har skjedd enda. Til tross for at det er godt dokumentert at for hver krone som brukes på forebygging, spares det sju kroner i nødhjelp, er det svært vanskelig å finne penger til det. Hadde verdenssamfunnet tatt seg råd til effektiv forebygging og gode lokale kriseplaner, hadde behovet for ekstern hjelp vært mindre når katastrofen først inntreffer.

Kirkens Nødhjelp har bedt norske myndigheter om at minst ti prosent av de norske nødhjelpspengene skal øremerkes til forebygging og styrking av lokale kriseplaner, men vi har så langt ikke fått gjennomslag. Det mener vi er dumt, for forebygging er god og effektiv bruk av penger, - om enn ikke så sexy som å kunne innkalle til pressekonferanse og bevilge en kjempesum når katastrofen inntreffer.

Kirkens Nødhjelp har bedt Børge Brende og regjeringen om å øremerke nødhjelpspenger til forebygging og styrking av lokale kriseplaner. Brende leder den norske delegasjonen under Wolrd Humanitarian Summit. Foto: World Humanitarian Summit.
Kirkens Nødhjelp har bedt Børge Brende og regjeringen om å øremerke nødhjelpspenger til forebygging og styrking av lokale kriseplaner. Brende leder den norske delegasjonen under Wolrd Humanitarian Summit. Foto: World Humanitarian Summit.

Kirkens Nødhjelp er en internasjonal organisasjon. En av de som mottar mer enn 20 øre av hundrelappen. Men vi er også del av ACT-alliansen, hvor mer enn 80 prosent av medlemmene er lokale og nasjonale organisasjoner basert i det globale sør. Her i Istanbul ble ACT-alliansen nettopp introdusert av FN i plenum som «one of the most powerful humanitarian alliances, based in local communities». I ACT jobber vi alltid for at våre lokale kirkelige medlemsorganisasjoner skal stå styrket igjen etter et samarbeid.

Mål om å bli overflødig

Da kirkerådet på Filippinene fikk hjelp fra Kirkens Nødhjelp etter den ødeleggende tyfonen for snart tre år siden, var vårt mål at de selv skulle bli i stand til å overta arbeidet så fort som mulig. Det betød at vi måtte bygge deres kapasitet og kompetanse på å drive nødhjelp innen vann og sanitær. Dette er lurt på lang sikt, for det er dessverre grunn til å tro at Filippinene vil oppleve flere tyfoner av denne typen. Og jo mer de lokale kreftene kan gjøre selv, jo bedre blir responsen. Hjelpen settes i gang fortere og det trengs mindre av den dyre, internasjonale ekspertisen. Målet vårt er å gjøre oss overflødige så fort som mulig, slik at arbeidet og finanseringen kan gå videre til våre lokale partnere. Fordi det er lurt på lang sikt.

Ødeleggelsene på Filippinene etter tyfonen Haiyan var enorme. Foto: Arne Grieg Riisnæs/Kirkens Nødhjelp
Ødeleggelsene på Filippinene etter tyfonen Haiyan var enorme. Foto: Arne Grieg Riisnæs/Kirkens Nødhjelp

Det er faktisk nokså oppsiktsvekkende, og gir grunn til håp, at det er såpass mange religiøse ledere og religiøse organisasjoner tilstede her i Istanbul - og at de inviteres til bordet! Det møtet jeg er på nå er en egen spesialsesjon som fokuserer på trossamfunn og deres innsats i humanitære kriser. Det lover godt, forutsatt at det internasjonale nødhjelpsapparatet er klar for å gjennomgå de grunnleggende endringene som må til: Mer til forebygging, mer til å styrke lokal kompetanse, mer til lokale aktører. Det betyr mindre til de internasjonale organisasjonene. Det kan bli tøft, men det er helt nødvendig. Det er den beste, billigste og mest bærekraftige måten å drive nødhjelp på, og det er det som er viktig.

Vi som samles her i Istanbul nå setter vår lit til at verdens ledere er klare for å sette ord ut i handling, og at de er klare til å sørge for at verdens humanitære behov blir møtt. Folk i nød skal ha hjelp, uansett hvor de bor, hvem de er og hvor mye mediedekning katastrofen får. Med dette høynivåmøtet er lista lagt høyt, og vi forventer konkrete resultater. Vi kan ikke tillate at dette møtet ender med fagre ord uten oppfølging. Nå må det leveres. På bakken.

 

Del innlegget

 
Facebook