Kirkens Nødhjelps blogg

Fordrevet på få uker

- Vi gikk gjennom landsbyer med lik i husene, forteller Amir Hakim, en av mange hundre tusen Rohingaer som har flyktet fra Myanmar de siste ukene.

En Rohingya-kvinne bærer en presenning og teppe i en flykningleir i Cox's Bazaar i Bangladesh. Foto: Paul Jeffrey / ACT Alliance.

I et hjørne av et klasserom i Kutubalong flyktningleir sitter en mann på gulvet og stiller med tomt blikk ut i rommet, som om ikke han enser folkemengden og alle lydene fra trafikken utenfor. Han har et tynt skjegg på haken, er ikledd en hvit lang skjorte med et rutet sjal knyttet om livet, slik de fleste menn er kledd her. Han sitter helt stille, viser ingen miner. Klasserommet er fylt med mennesker, gamle med stokk, unge jenter med sjal, småbarn nesten uten klær. Strieposer står langs veggene og metallfat på gulvet, de eneste eiendelene flyktningene har fått med seg over til Bangladesh.

Skolen må gi husly

Skolen er stengt i Kutubalong, flyktningleiren som ble etablert på 90-tallet da titusenvis av Rohingaer flyktet fra Bangladesh av samme årsaker som i dag. Mer enn 200.000 flyktninger var allerede i Bangladesh før denne nyeste krisen, og 30.000 disse bor i Kutabulong. Leiren har de siste ukene mangedoblet antall innbyggere og blitt til en gigantleir med 450.000 nye flyktninger. Nå må skolen brukes til husly til flyktningene som ankommer, 10.000 hver dag. Lærerne ved skolen er barn av de første Rohingya som kom hit, og Mahmood Selim er en av dem. Han er engelsklærer og stiller villig opp som oversetter for at historiene om overgrepene mot Rohingyane kan fortelles til resten av verden.

Amir Hakim sitter stille i hjørnet. Han er i 40-årene. Familiene har sovet tre netter i klasserommet. Ved siden av han sitter kona og tre døtre på 2, 16 og 20 år. Eldstesønn er ute for å hente matrasjoner fra FN og få utdelt enkelt byggemateriell så de kan sette opp et lite skjul i leiren. Jeg setter meg ned ved siden av dem, sammen Mahmoud, som oversetter.

Amir Haki starter etterhvert å snakke. «Vi ble slått på grensen. Vi var mange dager på grensen og kom oss ikke videre. Grensepoliti arresterte oss og slo oss, de trodde vi var narkotikasmuglere. Vi ble arrestert og satt fast der i flere dager uten mat og drikke. Vi sultet.» Jeg får vite av hjelpearbeidere at 7000 Rohingyaer sitter fast i ingenmannsland mellom Myanmar og Bangladesh, og kommer seg ikke videre over elven. Det er ikke mat der, barn og voksne sulter. Røde kors jobber for å hente dem ut. Andre kommer seg ikke videre for de har ikke penger til båttransport over de områdene som det ikke går an å svømme over. Fiskere har fått en stor biinntekt med å frakte flyktninger over grensen. Mange har druknet.

Orker ikke bli

Amir Hakim er fra landsbyen i Buthidaung i Maungdaw distriktet. En relativ stor landsby med 255 familier. De gikk i mange dager gjennom skog og forlatte landsbyer før de nådde grensen.

«Hva var det som til slutt avgjorde av dere startet flukten», spør jeg. Min eldste datter ble syk, hun ble torturert. Vi dro på grunn av all volden, vi klarer det ikke lengre.», forteller Amir Hakim.

Rohingya-flyktninger går gjennom en flyktningleir i Cox's Bazaar i Bangladesh. Foto: Paul Jeffrey / ACT Alliance.
Rohingya-flyktninger går gjennom en flyktningleir i Cox's Bazaar i Bangladesh. Foto: Paul Jeffrey / ACT Alliance.

Myanmars militære drar fra landsby til landsby og annonserer at alle må dra, at de ikke tilhører Myanmar, at de er bengalske og skal dra til Bangladesh. Ved å brenne landsbyer sprer de frykt, folk flykter i panikk. I dagene etter at jeg møtte Amir Hakim fikk jeg vite hvordan militæret går frem. En flyktning fortalte at det var brukt artilleri mot landsbyen, og alle flyktet i panikk uten å få med seg noe. Andre fortalte at landsbyer blir satt i brann, og det samme skjedde. Familier kommer bort fra hverandre, noen bli arrestert og andre drept. Mange forteller at unge jenter ble dradd ut i skogen, voldtatt, drept og forlatt der. De som rømmer drar videre gjennom forlatte landsbyer. «Vi gikk gjennom landsbyer med lik i husene» forteller Amir Hakim.

«Hva har skjedd med storfamilien», spør jeg. Hakim forteller at alle hans brødre har krysset grensen og befinner seg i Balukali flyktningleir i Cox’s Bazar. Jeg snur meg til hans kone. Hun sitter i en lilla kjole med sjal og med datteren i fanget. «Hele min familie ble drept for en måned siden, foreldrene min og alle søsken». Jeg blir stum, og må ta meg litt sammen. Kona er ikke i like stort sjokk som mannen. Hun er fattet og forteller. «Myanmars soldater er terrorister. Vi vil ha tilbake landet vårt, - kjærlighet til landet vårt er som til døtrene våre. Men vi må ha frihet». Moren og faren hennes, fire søstre og to brødre og deres familier ble drept to måneder siden i landsbyen sin. De drepte eller arresterte innbyggerne som ikke klarte å flykte inn i skogen.

I samme klasserom sitter noen unge jenter i det motsatte hjørne, og jeg ser at en av jentene tørker diskre en tåre med sjalet sitt. Et spebarn hyler og får drikke, hun er tørst og gulper vannet i seg. Så fortsetter hun å gråte. Barnet har ingen klær på. Foran jentene sitter en gammel mann med langt grått skjegg og tradisjonelle klær. Det er sterkt å se han gråte mens kan forteller sin familie til min kollega. Den gamle mannens familie er drept, han er den eneste igjen.

Vi blir avbrutt at UNHCR sin beskyttelsesrågiver. De skal finne en plass til dem i leiren. Først skal de intervjues, og de mest sårbare skal identifiseres, for deretter å finne et sted i leiren de kan bosette seg. De mest sårbare er barn som er kommet alene, alenemødre gravide og de som er skadet og blitt syke på vegen. Vi takker Ali Hakim, kona og døtrene.

Endelig trygge

Vi drar videre til Jamtoli flyktningleir 20 minutter lengre sør. Her er våre søsterorganisasjon Christian Aid knutepunkt for hjelpearbeidet og vi får være med på en matutdeling. FNs matvareprogram deler ut ris, mens hjelpeorganisasjoner legger til linser, salt og olje, og i Jamtoli i dag deler

I Jamtoli flyktningleir møter vi mange barn. Ei åtteårig jente som heter Sumaya viser oss stolt en leke hun har laget. Det er en plastikkflaske, hvor hun har noen pinner og tau surret fast som en slags snurrebass, bare at snellen snurrer inne i flasken. Hun smiler bredt og viser frem hvordan den virker. Ingenting får en til å føle håp som å se nysgjerrige og lattermilde barn. Vi får vite at selv om leveforholdene er elendige, maten knapp og ingen skoler satt opp, så er det bedre enn inne i Myanmar. Nå er de i hvert fall trygge fra Myanmar sitt militære. Et helt nytt liv skal bygges opp fra ingenting.

Det er rundt 1,3 millioner Rohingya i Myanmar. Så lang har 607 000 flyktet på bare 9 uker. Det betyr at snart har halve Rihnigyabefolkningen i Myanmar flyktet til Bangladesh.

Del innlegget