Kirkens Nødhjelps blogg

Spare seg til fant

Til tross for at det norske bistandsbudsjettet er blitt større i kroner og ører, har støtten til sivilsamfunnet fått en liten reduksjon. Vi trenger sterke lokale organisasjoner i sør som kan være et korrektiv til egne myndigheter og som kan være med å styrke folks deltakelse i sine lokalsamfunn.

Bonde Ivan Monteiro demonstrerer vannhøstingsmetoder etter 6 år med tørke for Kirkens Nødhjelp partner Domingos Sawanda fra Angola i Pernanambuco Brasil.

De siste ukene har jeg jobbet med regjeringens forslag til bistand i statsbudsjett for 2018.

Jeg er usikker på om fattigdomsbekjempelse fortsatt er retningsgivende for arbeidet, eller om vi lar Norges egne interesser prioritere hvordan vi bruker bistandsmidlene. I hvor stor grad lar vi immigrasjonstrusselen styre hvordan bistandsmidlene brukes?

I budsjettforslaget mangler det 350 millioner kroner på at målet om 1% av BNI oppnås. Behovet for å styrke den humanitære delen av budsjettet er stort, så vi kan håpe på at budsjettet når 1%-målet.

Nye skatteregler for internasjonale selskaper.

En viktig sak som mangler i statsbudsjettet er en tydelig satsing og prioritering av arbeidet med skattespørsmål. I dag taper mange land skatteinntekter fordi de store multinasjonale selskapene klarer gjennom «skattetriksing» og kapitalflukt å unngå å betale skatt. Det er viktig å styrke arbeidet med å få på plass et internasjonalt skatteregime hvor selskapene betaler skatt til landet hvor varene produseres. Mange av våre partnerland innenfor bistand trenger å styrke skattelovgivningen. Norge må ta ansvar og delta aktivt, faglig og med finansiell støtte. I statsbudsjettet for 2018 savner vi en skikkelig satsing på dette.

Ondskapens budsjett

Jeg har også fulgt med på budsjettprosessene i Brasil, der situasjonen er betydelig verre. Noen har endog kalt forslaget for «ondskapens budsjett». Brasil gjennomlever en av sine største politiske og økonomiske kriser på mange år. Etter at president Dilma Rouseff ble dømt i riksrett, noe som mange karakteriserte som et politisk kupp, har den nye regjeringen sammen med et svært konservativt parlament gjort mange politiske endringer. Noe av det første de gjorde var å fryse de offentlige utgiftene til helse, utdanning og sosiale tjenester i 20 år. I et land hvor det innenfor disse områdene er nødvendig med store innvesteringer, vil resultatet av et slikt vedtak få svært alvorlige konsekvenser for folk flest og fattigfolk i særdeleshet. Som om ikke dette var nok har forslaget til 2018 budsjettet lagt inn drastiske kutt på viktige sosiale områder.

I det nord-østre Brasil, en av de fattigste og den tørreste regionen i Brasil har en det siste tiåret satser på vannhøstings prosjekter som har forbedret livet til millioner av mennesker. For noen år siden gikk regjeringen inn med finansiering av programmet noe som førte til en stor økning i antallet familier som fikk tilgang på vann. I det siste budsjettforslaget er støtten til programmet redusert kraftig.

Bonde Seu Antonio Magalhães og representant for Diaconia, Adilson Alves Viana viser fram sisternen som samler vann fra taket og biogassenheten som lager metan gass av kumøkk til komfyren på kjøkkenet.
Bonde Seu Antonio Magalhães og representant for Diaconia, Adilson Alves Viana viser fram sisternen som samler vann fra taket og biogassenheten som lager metan gass av kumøkk til komfyren på kjøkkenet.

Sosiale støtteordninger som har vært viktig for å bekjempe sult og fattigdom er blitt kraftig redusert. Det blir mindre til utdanning og støtten til urfolk reduseres.

For folk flest er dette det mest dramatiske budsjettforslag på svært mange år. Ingen sosial profil og konsekvensene blir at fattigdommen øker og at ulikhetene blir enda større. Vi ser tydelig at den økonomiske eliten beriker seg på de fattiges bekostning.

Når vi sammenligner budsjettforslagene i Norge og Brasil kan vi lett slå oss til ro med at i Norge har vi et demokrati som fungerer, en budsjettprosess som inviterer inn sivil samfunnet til å delta i høringer og komme med innspill til partiene om forbedringer i budsjettet. Det paradoksale her er at disse to totalt forskjellige budsjettene henger sammen.

Amasonasfondet

Norge skal overføre betydelige beløp til Amasonasfondet for å bevare regnskogen. Disse midlene administreres av den brasilianske utviklingsbanken BNDES som er underlagt brasilianske myndigheter. Å bevare regnskogen er viktig og jeg mener at det riktig at Norge bidrar med penger til dette arbeidet. Å støtte de kreftene som vil bevare regnskogen er viktig. Vi ser at i den nye politiske situasjonen øker presset på avskoging i Amasonas. Sterke økonomiske krefter ønsker å svekke Amasonasfondet. I et innlegg i Bistandsaktuelt sier Klima og miljøminister Vidar Helgesen: «Vi må støtte miljøaktivister og urfolk, som systematisk undertrykkes. Vi må trappe opp innsatsen mot ulovlige tømmerhandel, som er på størrelse med den globale kokainmafiaen. Og vi må hjelpe verdens matindustri å nå målet om avskogingsfri landbrukshandel, sier klima- og miljøministeren.»

Urfolksmidler kuttes

Et viktig virkemiddel i kampen mot avskoging er å støtte det sivile samfunn som jobber mot avskoging. Lokale organisasjoner av urfolk og andre skogfolk som ønsker å bevare regnskogen trenger vår støtte. Selv om det innenfor rammene av Amasonasfondet skal være mulig å støtte denne type organisasjoner, viser praksis at dette er svært vanskelig på grunn av et regelverk som ikke er tilpasset denne type aktører.

I mange år har Norge vært en viktig støttespiller til urfolk i Brasil. Med midler fra Norske myndigheter har urfolksorganisasjoner bygget kompetanse og nettverk i kampen for egne rettigheter. I år er denne støtten kuttet, noe som svekker urfolks kamp for egne rettigheter og deres kamp for å bevare regnskogen. Derfor er det viktig at det om nødvendig opprettes en egen kanal ved siden av Amasonasfondet og BNDES som sikrer midler til urfolk og andre sivil samfunns aktører som ønsker å bevare regnskogen.

Del innlegget