Blogg-liste
En leir uten sol
Jamile har hele sitt liv drømt om å være en fugl som kunne fly over murer og kontrollposter, til sitt hjemland Palestina.
Det gir mange inntrykk å rusle i Beiruts gater. Tomme høyhus midt inne i et moderne bybilde står som ruiner fra nær fortid. De forteller en historie om blodige konflikter. Høyhusene ble brukt som base for snikskyttere som skøyt på alle som rørte seg i området. Forskjellene til dagens situasjon er stor. Landet er på størrelse med Rogaland, og har det meste av natur med en stor kyst, høye fjell og fruktbare daler. Antall rike er få, middelklassen har minsket i størrelse, og antall flyktninger er mer enn noe annet land i forhold til innbyggertall. Det lille landet grenser opp til Syria og Israel, og rommer 1,5 million syriske flyktninger i tillegg til rundt 450.000 palestinske flyktninger.
Dit man ikke bør dra
Sammen med gode venner setter jeg meg i en bil for å besøjhke den palestinske flyktningleiren Shatila i utkanten av Beirut. Halvveis må vi stoppe. Akutt magetrøbbel gjorde at et par måtte forlate bilen og dra tilbake til hotellet. Det er slikt som skjer i et land som kan være eksplosivt på så mange måter. Vår sjåfør fører oss som er igjen videre til det som fra ambassadens side ikke er anbefalt område å bevege seg i. Jeg er bevisst på at jeg ikke tar for mange bilder. Det kan provosere.
Det er et yrende liv i gatene utenfor flyktningleiren med flere små butikker og et marked som fyller det meste av gatene. Vi går innom en gravplass. Det er med ærbødighet vi går over det lille jordet som er en massegrav etter massakren på mellom 400 – 3000 palestinere i september 1982. Det som anses som en slakt av barn, ungdom, kvinner, barn og menn, er en skamplett for de israelske styrkene og den kristne militsgruppen som stod bak udåden. Tiden går, men leger ikke alle sår. Det som skjedde må ikke glemmes. Likevel går livet i området videre.
Stolt galleri
Uten en lokal guide og døråpner ville jeg hatt problemer med å finne inngangen til Shatila-leiren. Det er ikke noe prangende skilt som viser vei, men et gammelt rustent skilt mellom noen boder. Selv vår guide som har vært der mange ganger, blir usikker på hvor inngangen er. Et av målene for vårt besøk er at den norske kunstneren Håkon Gullvåg har en utstilling i leiren. Vi blir ført inn til et barnesenter. Lederen for senteret, Jamile Shehade, påpeker at de fleste kunstutstillinger finner sted på femstjerners hoteller. Det at Gullvåg stiller ut kunsten sin i den palestinske flyktningleiren, gjør inntrykk. Det skaper en stolthet og løfter selvrespekten til de som bor der.
– Vi er stolte, for vi har mange venner, sier Jamile og sier med det hvor viktig det er at de blir sett og ikke glemt.
– Våre barn er vårt håp og vår fremtid, uttrykker Jamile og viser oss barnesenteret hvor rundt tre hundre barn i ulike aldre får et tilbud om barnehage, hjelp med lekser etter skolen, og dagplass. Det viktigste rommet er taket som er gjort om til en lekeplass. Barn på trehjulssykler og med ulike leker smiler til oss. Noen tegner svarte mustasjer på barna. Med glade barneøyne vil de at jeg skal ta bilde av dem. Noen barn gjør det kjente palestinske uttrykket for seier med å vise v-tegnet med fingrene. De er barn av barna som har vokst opp i en flyktningleir.
– Det barna trenger er en plass til å leke, sier Jamile og forteller om da hun selv var barn i leiren. Den gang, på femti-sekstitallet, var det en skog utenfor leiren som barna lekte i. I dag har storbyen spist opp skogen og de fleste uterom.
Der solen ikke skinner
Shatila er en flyktningleir uten sol, og uten gatenavn. Det oppdager vi da vi blir vist rundt i leiren som består av tre-fireetasjes hus som står tett i tett. Husene er blitt bygd høyere og høyere i årenes løp, og bærer preg av å være slitne. Det ser mer ut som en slum enn en organisert flyktningleir. Det er kun små stier mellom husene. Det gjør at solen ikke når ned mellom husene. Det elektriske ledningsnettet henger åpent og utgjør en stor fare når det regner. Det gjør det heldigvis ikke da vi rusler mellom husene og hilser på de vi møter på. Siden vi har med oss en lokal kvinne som viser oss rundt, blir vi mottatt med et smil og gode velkomstord.
Shatila rommer opprinnelig flyktninger fra Palestina, men i dag også flyktninger fra Syria etter de siste årenes blodige konflikt i nabolandet. I følge UNRWA, FNs særorganisasjon for palestinske flyktninger, bor det 10 000 registrerte palestinske flyktninger i leiren. Syria-konflikten har økt antallet til rundt 30 000. Det øker fattigdommen og spenningen i leiren. Shatila ble etablert etter at mange palestinere måtte flykte fra deres landområder i 1948 fra det som i dag er Israel. Mange har derfor bodd der hele sitt liv.
Fri som fuglen
Jamile viser oss kunstutstillingen med bilder av Gullvåg. Hun stopper opp med et bilde av fugler. Det er det hun selv liker best. Hun har hele sitt liv drømt om å være en fugl som kunne fly over grensen til sitt hjemland, Palestina.
– Jeg vil være en fugl som fritt kan fly over grensen for å se mitt land. Som fugl kunne jeg sett og bevegd meg fritt, uten å bli stoppet i kontrollposter eller av murer. En dag håper jeg å kunne se mitt land igjen. Jeg elsker Libanon. Jeg er født her, men det er ikke som Palestina. Jeg bor i en leir. Vi kan ikke se solen. Vi lever, men vi er ikke fri.
