Kirkens Nødhjelps blogg

«Frivillig» tvangsarbeid

I slavetiden ble mennesker fanget, bundet sammen og tvunget inn i slaveskip. I dag finnes det flere slaver i verden enn i løpet av hele slavetiden, men moderne slaveri foregår uten kjettinger.

Kai Thang i Lashio, Myanmar

Myanmar er et av de fattigste landene i Asia, og grenser opp mot Kinas raskt økende økonomi. ID-kortet i Myanmar gir rett til å krysse grensen i tre dager. Få har pass og visum, så arbeidsvillige som krysser grensen blir raskt ulovlige immigranter i et land der rettssikkerheten ikke er all verden.

Stor risiko

I slummen i Lashio møter vi 39 år gamle Kai Thang. På en stråmatte i bambushuset sitter hun og formelig synger ut sin historie. Jeg er jo avhengig av en mer lakonisk tolk, men forstår mye ut fra kroppsspråket til Thang. Hun er fremdeles preget av fem måneder i Kina – innesperret på et lite rom sammen med 20 andre kvinner. Sammen med flere andre fra bydelen skulle hun over grensa for å jobbe i en fabrikk. Politiet i Kina hadde lenge vært ute etter sjåføren av bussen, og arresterte dem alle sammen. Fem måneder tok det før rettssaken var over og sjåføren dømt til fengsel i syv år for menneskehandel. - Kinesisk politi sa at vi ikke får krysse grensen de neste fem årene. Passet mitt har jeg aldri sett igjen, forteller hun oss.

Slektninger som bakmenn

Kai Thang ble overtalt til å krysse grensen av en slektning. Det er en historie vi får høre flere ganger: 23 år gamle Kong opplevde alles mareritt da hun ble lurt til Kina, tvangsgiftet med en eldre mann og isolert i en leilighet i et land hun aldri hadde vært i. Bak ugjerningene stod en slektning av moren. I ni måneder var Kong fanget. - Jeg har hørt at den kinesiske ektemannen min er sint og ringer mors slektning nesten hver dag for å få tilbake de 9000 kronene han betalte for meg, siden jeg bare var der i ni måneder og ikke fødte ham et barn, sier Kong.

Føler seg tvunget

Kong ble solgt for tusen dollar.

 

Kong visste lite hva hun gikk til. Da jeg spør henne om hun vurderte å skaffe seg pass, svarer hun at hun ikke ante hvordan hun skulle få tak i et. Ordet menneskehandler forstår hun ikke. Hennes oppfatning er at hun ble lurt av en slektning. Men, den typen menneskehandel Kong ble utsatt for er vanlig, etter at ettbarnspolitikken til Kina har ført til et stort underskudd på jenter. Moderne slaveri handler nemlig om global politikk. Mangel på barn, mangel på kvinner, mangel på arbeidskraft. Samtidig har vi et befolkningsoverskudd verden ikke har sett maken til. Mens slaver var en «luksusvare» i slavetiden, er de nå blitt rimelige. Som Kong som ble solgt for tusen dollar.

Også i Norge jobber man for å hjelpe de som utnyttes, som Frelsesarmeen som har jobbet mot slaveri siden 1800-tallet. De ser hvordan folk utnyttes i vaskehaller, matbutikker og på byggeplasser. Eller som prostituerte. Men, de vet jo hvor risikofylt det er å dra til Europa på lykke og fromme?

-  Drømmen om Europa er stor, det samme er desperasjonen og fattigdommen. Noen tar sjansen når de blitt tilbudt jobb i Europa, selv om de nok har hørt om andre som er blitt utnyttet, sier Petra Kjellen Brooke i Frelsesarmeen.

Det Brooke sier, er et ekko av hva jeg hørte i Myanmar. Ofrene føler seg ikke nødvendigvis som ofre, de blir gjerne fratatt passene, men ikke innelåst, de kommer «frivillig». Like frivillig som Kong og Kai var – fra de fattigste områdene i fattige land med ansvar for å forsørge barn.

Lever blant oss

Jeg besøker ROSA, som har ansvaret for den nasjonale hjelpetelefonen for menneskehandel. De ser hvordan moderne slaveri er i grenselandet både sosialt og juridisk i Norge. Moderne slaver kan gå under radaren både for naboer, politi og rettsvesen.   

- Bilde vi har av kjettinger og stengte rom er feil i dagens situasjon. Menneskehandlerne har virkemidler som lurer oss til å tro at alt er normalt. Grensene mellom sosial dumping og menneskehandel er uklare, forklarer Mildrid Mikkelsen i ROSA.

Vårt ansvar

Det handler nemlig i høyeste grad om deg og meg. Om mobiltelefonen vi bærer, som rommer koltan gravd ut av barnearbeidere i Kongo. Om salaten din der tomatene er plukket av sudanske slaver i Italia. Om klærne dine, sydd i Asia av underbetalte kvinner uten rettigheter.

- Slutt å kjøpe så mye klær! Klesproduksjonen viser hvordan alt henger sammen med alt. Man bruker enormt mye energi og vann i klesproduksjonen, den er en stor miljøforurenser som bidrar til klimaendringer. Fremover vil vi se langt flere sårbare mennesker på flukt på grunn av klima. Vi vet at det er mye utnyttelse av arbeiderne i klesproduksjonen, også barnearbeid. Samtidig er det viktig å ikke glemme de andre bransjene som ikke har samme forbrukerfokus, som for eksempel i shipping og transport, hvor arbeiderne jobber relativt usynlig med å frakte og bringe varene omkring, sier Tina Davis har som skrevet doktorgrad på menneskehandel og leder nå initiativet for innføring av en norsk moderne slaverilov.  Hun startet som dokumentarfilmskaper, men ble så engasjert da hun jobbet med en dokumentar om slaveri, at hun like gjerne tok en doktorgrad på det. Hun har jobbet med en anti-slaverilov i Australia, og sier at det er et stort internasjonalt fokus på denne problemstillingen nå. Også Norge ser at regelverket må styrkes. Antakelig vil man få en lov slik byggebransjen i dag har, med ansvar for kontrollrutiner, dokumentasjon og bakgrunnssjekk.

- Bedriftene skal her ansvarliggjøres, med å pålegges en bakgrunnssjekk av underleverandørene sine. Vi tar sikte på at dette ikke skal bli noen stor byråkratisk prosess, og er ekstra opptatt av at det er de store bedriftene som skal ansvarliggjøres, sier Kjell Ingolf Ropstad, som har vært opptatt av problemstillingen i mange år.

Handler om penger

Kai og Kong er tilbake i Myanmar, og har fått hjelp fra Kirkens Nødhjelps partner YMCA. De lærer seg å starte sin egen bedrift, får lån og opplæring. Kong får også tilbud om traumebehandling. Men, Kai er ikke hundre prosent sikker på at hun ikke drar til bake, og eldstesønnen jobber allerede i Kina. I slummen i Myanmar er en dollar mye penger, men det finnes knapt jobber å få og lønnen er dårlig. Da tar mange sjansen på en illegal rute til Kina. Det er nemlig ikke de tiltaksløse, svake som drar. Det er de sterke, de som tror på en bedre fremtid og føler ansvar for at familien ikke skal gå sulten til sengs. Eller som Kai sa, jeg ville bare kjøpe skoleuniformer til ungene. Det kostet henne fem måneder i kinesisk fangenskap.