Kirkens Nødhjelps blogg

Jeg fikk høre historier jeg ikke vil glemme

Mitt første møte med Kirkens Nødhjelp i felt ble Kongo. Det ble et skjellsettende møte med en brutal virkelighet.

Vi har vært der i Kongo i 25 år med en bredt anlagt innsats både i humanitære kriser og langsiktig arbeid. Kongo var ikke tilfeldig valgt som min første reise med Kirkens Nødhjelp. Utfordringene er mange og store. Men de resultater som er oppnådd i tett samarbeid med våre partnere, gir håp. Det fikk jeg bekreftet i møte med kongolesere, med en flott Kirkens Nødhjelp-stab, og våre partnere.

Vannet er kommet hjem

I kjølvannet av Fasteaksjonens fokus på vann, ønsket jeg å se hvordan vi jobber med å skaffe vannforsyning og folkehelse på lokalplan. Møtet med befolkningen i Bushumba ble en fest. Her har tretti tusen mennesker fått god drikkevannsforsyning.

Hånd i hånd med dette prosjektet, er folkehelsen forbedret gjennom systematisk fokus på bedre sanitære forhold og hygiene. Sammen med utviklingsminister Dag Inge Ulstein fikk vi høre hvordan dette hadde ført til færre tilfeller av smittsomme sykdommer og bedre livskvalitet. Vannet er kommet hjem, sa den lokale landsbyledelsen ledsaget sang og dans. Og den var i alle fall smittende. Sammen med partnere som for eksempel CELPA, et nettverk av pinsekirker, har Kirkens Nødhjelp bidratt til å skaffe vann til 330.000 mennesker i Øst-Kongo bare de siste tre årene.

En brutal virkelighet

I slutten av mai møtes politiske ledere, eksperter, donorer og sivilsamfunn i Oslo i regi blant annet FN og Norge. For å løfte fram de mange som er rammet av kjønnsbasert vold (SGBV). I Kongo var det viktig for meg å møte noen av de overlevende fra den systematiske bruk av voldtekt som våpen i krig og konflikt. Sammen med den norske utviklingsministeren besøkte vi Panzi-sykehuset i Bukavu. Der Nobel-prisvinneren Denis Mukwege har bygget opp et tilbud om behandling og rehabilitering til kvinner som er rammet.

Kirkens Nødhjelp har støttet dette arbeidet på ulike måter de siste 25 årene. Vi har sammen med partnere bygget opp hjelpesentra som Dorcas Hus i Bukavu og Lydias Hus i Goma. Her får overlevende helhetlig omsorg og hjelp til å rehabiliteres og reintegreres. Møtet med Denis Mukwege inspirerte til forsterket innsats i dette livreddende arbeidet og ga innsikt som jeg tar med til Oslo-konferansen i mai.

Men møtene med kvinnene som har overlevd de mest brutale og fornedrende handlinger ble skjellsettende for meg. Jeg fikk høre historier som jeg ikke vil glemme. Her var dyp fortvilelse, bønn om fred og rop om rettferdighet. Ingen går uberørt fra slike møter. De krever handling. Oslo-konferansen 23. - 24.05.2019 gir verden en sjanse til å svare.

Del innlegget

 
Facebook