Kirkens Nødhjelps blogg

Omkranset av 70 opprørsgrupper

Ofte kommer Kirkens Nødhjelp inn i etterkant av konflikter, for å bygge opp samfunnsstrukturer og grasrotorganisasjoner. Men i noen land jobber vi selv om konflikten er aktiv. Det er ikke bare vanskelig, det er også farlig.

Myanmar er eneste land i verden som fremdeles legger ut landminer (1). I tillegg bruker opprørsgruppene miner aktivt i kampen om makt og områder. Internasjonale organisasjoner tør heller ikke rydde miner, i frykt for represalier fra de som har lagt dem ut. Derfor er landminer et økende problem i Myanmar, og det er ofte fattige bønder som uforvarende går på minene.

Vi er nord i Myanmar, i Kutkai, et område der landsbybefolkningen terroriseres av etniske væpnede konflikter. Sikkerhetsopplegget rundt oss er godt, men ikke massivt. Vi passer bare på å ikke være på feil sted til feil tid. Hotellet vårt er for eksempel rett over gata for restauranten vi bruker.

- Her har det kommet inn væpnede opprørsgrupper og kidnappet folk til geriljaen sin, sier vår burmesiske kollega og peker på nabobordet på restauranten. Og legger til at det også har vært kidnapping av høyerestående i det burmesiske militæret.

- Men ansatte i frivillige organisasjoner er ganske trygge. De vet jo godt hva Kirkens Nødhjelp gjør i området, og de har jo gjerne familiemedlemmer i landsbyene vi hjelper, sier han betryggende.

Kjenner kun til krig og konflikt

Vi føler oss faktisk trygge. Befolkningen i Myanmar er vennlige, hjelpsomme og imøtekommende. Ikke minst er de ærlige, vi trenger ikke være redde for tingene våre. I motsetning til i Pakistan, der vi reiste med væpnet politieskorte og ikke burde nøle særlig lenge med å komme oss inn i bilene, er stemningen rolig. Det er ikke folkene som er farlige, det er konfliktene.

Myanmar har vært i konflikt i 60 år. Det merkes. Folk er forsiktige overfor fremmede. Vi hadde ikke fått dem i tale hadde det ikke vært for at vi har med oss kolleger og partnere som de kjenner godt. Da kommer historiene. Om menneskehandel. Om familievold. Om landminer. Og tvangsrekruttering. Livet i en fattig landsby i de rurale områdene i Myanmar er tidvis lovløst. «Jeg bor i et sort område», sier  Daw Yee Yee Swe som har vært menneskerettighetsforkjemper siden studentopprøret i 1988. «Politiet tør ikke komme inn i landsbyen min om natten. Det begås ran der hver natt», legger hun til.

- De følger etter meg uansett hva jeg gjør. Hva tror de egentlig? At jeg selger våpen, sier Daw Yee Yee Swe oppgitt. Hun har vært menneskerettighetsforskjemper siden studentopprøret i 1988.  Daw var 19 år da hun tok til gatene. Siden da har hun vært medlem i «88 New Generation», en organisasjon som var illegal til 2012. Nå kan hun ha åpne arrangementer, men myndighetene følger hvert skritt hun tar.


Daw Yee Swe har vært menneskerettighetsforskjemper siden studentopprøret i 1988. Daw var 19 år da hun tok til gatene. Siden da har hun vært medlem i «88 New Generation», en organisasjon som var illegal til 2012. Nå kan hun ha åpne arrangementer, men myndighetene følger hvert skritt hun tar.

Legges fremdeles ut miner

De mest hjerteskjærende historiene får vi på et arbeidstreningssenter for mineofre. Vi er tilbake i Lashio, en by der opprørsgruppene står ved bygrensen. Vi ser dem, men blir ikke stoppet og utspurt. Mineofrene som blant annet får opplæring i å lage enkle gjenstanden i bambus, er fra de fattige landsbyene noen timer unna. Protesene de har fått er ikke tilstrekkelig til at de kan gjenoppta arbeidet som risbonde eller maisbonde, men på senteret får de sakte verdigheten tilbake. For 26 år gamle Mai Tunlu er imidlertid veien lang. Det gjør vondt å intervjue ham. Vi kan se hvor vanskelig han synes situasjonen er. For meg er det såreste han forteller det at han hele tiden har visst at dette ville bli hans skjebne. De etniske opprørsgruppene terroriserer landsbyene, krever dem for skatt og bærehjelp. Mai Tunlu visste fra han var guttunge at han skulle lånes bort til geriljagruppene dersom de kom innom landsbyen for å be om bærehjelp. Da de kom i fjor ba de ham om å rydde en fjellside der han visste at militæret hadde lagt ut miner. Da han nektet ble han banket opp og sendt ut. Etter kort tid gikk han på en mine.

19. februar klokken 10.30 i fjor gikk livet til Mai Tunlu i tusen biter. Tunlu visste at militæret hadde lagt ut miner i åsen ved landsbyen, men en opprørsgruppe tvang ham til å gå foran dem og rydde vel.

19. februar klokken 10.30 i fjor gikk livet til Mai Tunlu i tusen biter. Tunlu visste at militæret hadde lagt ut miner i åsen ved landsbyen, men en opprørsgruppe tvang ham til å gå foran dem og rydde vel. 

 

Myanmar er en av verdens største eksportør av opium. En måte å beskytte interessene sine på, er å legge ut miner. Problemet med miner er økende i Myanmar, få tør å rydde miner for da kan de få problemer med de etniske væpnede gruppene som «eier» minene. Av samme grunn tør mange mineofre ikke å fortelle at de har gått på en mine. De risikerer at geriljaen kommer tilbake for å kreve erstatning for den ødelagte minen. Kirkens Nødhjelp, som i Myanmar samarbeider med danske Kirkens Nødhjelp, har måttet finne alternative måter å jobbe mot miner på. Blant annet har man brukt en mineapp som viser barn hva de bør se etter for å unngå å tråkke på eller leke med en mine. I fjor døde flere barn fordi de kastet stein på noe de trodde var en bikube. Det var det ikke.

De små skrittene

Regjeringen med nobelprisvinner An Sang Sue Chi har bedret menneskerettighetssituasjonen i landet for de fleste. Ytringsfriheten og organisasjonsfriheten er blitt større. Militæret har fremdeles stor makt i landet, og demokratiet er ungt og vaklende. Men, grasrotorganisasjoner får nå lov til å registrere seg, og menneskerettighetsforkjemperne vi møter er ikke redde. Homofile ungdommer forteller om hvordan de kjemper for egne rettigheter, selv om homofil praksis er ulovlig. En gruppe kjemper for lokalbefolkningens rettigheter i områder der kineserne bygger gassledninger. De er forsiktige og tar de vanskelige kampene via mellommenn, men heller ikke de er redde for sitt eget liv. Kirkens Nødhjelp støtter disse organisasjonene med ledertrening, grunnstøtte eller støtte til aktiviteter. Det var Kirkens Nødhjelp som var en av primus motorene for å etablere Legal Clinic i 2012. Nå har de syv kontorer landet over, behandler mer enn tre tusen saker i året, holder informasjonsmøter i landsbyene for å fortelle om grunnleggende rettigheter – og leverer forskningsrapporter for å vise myndighetene hvor skoen trykker. 

Det er en stor risiko i det å jobbe i land som er i aktiv konflikt. Folkemord på rohingyaer, væpnede kamper mellom etniske grupper og mellom hæren og etniske grupper, og et stadig større mineproblem og en stor narkotikaindustri er reelle utfordringer å ta i betraktning. Men, mellom utfordringene bor det mennesker. De prøver å løse sine egne, daglige utfordringer. Det handler mye om sykdom eller mangel på mat og penger.  «Her falt det ned en granat i fjor», får vi vite når vi er inne i en flyktningleir der vi hjelper flyktningene inn i en mer permanent landsby. Kollegaen vå pekte på et tre som var blitt splintret – bare centimeter unna husveggen. Vi tar et bilde og går videre. Det er ikke granater flykntingene vil fokusere på nå. De har gått videre i sine egne liv og gleder seg til å komme til et eget hus med en egen hage der de kan dyrke de grønnsakene de selv vil.

(1) http://www.icbl.org/en-gb/problem/why-landmines-are-still-a-problem.aspx.