Kirkens Nødhjelps blogg

Tørstehjelp

Jeg begynner å bli lettere desperat, endevender sekken. Argh, hvor er den. Jeg er sikker på at jeg hadde pakket alt. Helt sikker, faktisk. Jeg tømmer alt innholdet utover bakken og er skammelig klar over at her er det enda mer kaos enn i veska mi.

Shit, hva gjør jeg nå. Halsen er tørr, svetten pipler fra panna. Den lilla genseren min har fått mørke flekker nedover ryggen der sekken satt for noen minutter siden. Sola steker, høyden gjør at pusten går ujevnt. Kapsen som egentlig er lyseblå, har begynt å bli mørk i kantene av svette. Jeg ser de andre forsvinne oppover fjellet. Vant til både høyde og varme.

Skikkelig tørst

Jeg trenger en slurk vann skal jeg komme meg opp det bratte fjellet og for å hente frem de siste kreftene på 3000 meter. Men vannflaska mi er sporløst forsvunnet. Da kjenner jeg noen prikke meg på skulderen.  Finner du ikke vannflaska di, eller? Jeg har en ekstra flaske du kan få. Det er kollegaen min som hjelper meg tilbake i vannbalanse. Slurken fra flaska gjør at livet svinger igjen.

Ironisk nok er jeg på vei til 25 år gamle Zenebech. Hun har vært tørst. Skikkelig tørst. Ikke sånn som meg, som er desperat etter fem minutter uten vann i varmen. Men så tørst at hun ikke har kunnet gå på skole, jobbe eller holde seg frisk. Da tørsten holdt på å ta livet av henne, drakk hun dyras vann. Vannet fullt av alger og insekter. Prisen var flere timers vandring over fjellet for å finne helsehjelp. Vannet gjorde henne så syk at hun ikke kunne stå på bena.

Dit er jeg altså på vei nå. Til hennes hus, på hennes sti, til hennes hverdag og hennes liv. Og så gnåler jeg fordi jeg er så tørst. I fem minutter har jeg vært tørst. Jeg vet at jeg skal tilbake til gjestehuset hvor jeg får kjøpt vann, jeg vet at vannmangelen min ikke varer mer enn maks en dag. Men Zenebech. To timer hver vei hver dag. Med dyra, med vannkanna i et sjal på ryggen. I solstek, i regn, i vind. I fjell så vakre og bratte at de tar pusten fra deg. Med sykdom som herjer i kroppen, i mørke, i fare for dyr og voldelige menn. Og så er jeg tørst etter første kneik.

Slurken som betyr alt

Men det er ikke en syk, slapp og nedbrutt Zenebech som møter meg. Jeg møter en stolt bondekone med hus hun har bygget selv, gård med grønnsaker, dyr som beiter rundt på tomta, høner som kakler, blomstrer i vakre farger. Høres det litt «glossy» ut? Tja, men det er det ikke. Det er hardt arbeid. Å være bonde er tøft i fjellene i Etiopia. Akkurat som det er i Norge.  Det er opp med sola, ned med redskapene når mørket faller på. Men en ting har endret seg. Et fem kilometer langt rør fra kildevannet i fjellene og rett inn i hagen hennes. Rent vann som renner i strie strømmer. Som har endret livet hennes.

Hun har ikke en kollega som prikker henne på skuldra og spør om hun vil ha vann. Men på en måte er vi en kollega, en venn eller en som bryr seg. Takket være over 40.000 konfirmanter som går med bøsse i Fasteaksjonen og alle våre støttespillere, kan vi tilby Zenebech en slurk av rent vann.

Men jeg vet at den slurken betyr så uendelig mye mer for henne enn for meg.

Del innlegget

 
Facebook