Kirkens Nødhjelp-magasinet

01 2017

Biafra - katastrofen som vekket Norge

Kirkens Nødhjelp 70 år

Biafra - katastrofen som vekket Norge

Kirkens Nødhjelp ble grunnlagt som et svar på etterkrigstidens utfordringer, da særlig i Tyskland. Men, det var en sultkatastrofe med enorme menneskelige lidelser som vekket det norske folk og gjorde Kirkens Nødhjelp til en betydelig humanitær aktør.

Det lutherske verdensforbund og Kirkenes Verdensråd etablerte i 1947/48 operativt diakonalt arbeid og var pionerer sammen med Røde Kors-bevegelsen blant internasjonale humanitære organisasjoner innen flyktningarbeid, katastrofe- og utviklingsarbeid. Misjons-organisasjonene i Norge ble skeptiske til disse, og Den norske kirke etablerte derfor Kirkens Nødhjelp og samarbeidet tett med myndighetene fra starten av.

De to første tiårene konsentrerte Kirkens Nødhjelp seg om arbeidet blant flyktninger og hjelpearbeid knyttet til flom- og jordskjelvkatastrofer. Hjelpen ble gitt i samarbeid med andre kirkelige organisasjoner rundt omkring i verden. Innsamlede midler de første 19 år var i snitt bare på 730 000 kroner i året. Organisasjonen hadde få ansatte og et lite budsjett, men en krig langt unna skulle endre dette fullstendig.

Mennesker som våpen

De østlige delene av Nigeria hadde erklært seg selvstendig under navnet Biafra i 1967. En blodig krig og hungersblokade fulgte. Folkeretten definerte dette som et indre nigeriansk anliggende, og verdenssamfunnet var handlingslammet. Det førte til den største humanitære operasjonen siden andre verdenskrig – en luftbro i regi av 35 kirkelige og andre organisasjoner fra mer enn 20 land. 5000 flygninger på 18 måneder.

Kirkens Nødhjelp ble en viktig aktør i denne operasjonen. Organisasjonen hadde drevet et jordbruksprosjekt i Abakaliki i Nigeria siden 1961, og det ble naturlig å spørre Kirkens Nødhjelp om også å bistå med medisiner til området. Krigen skulle vare i tre år, og kombinasjonen av en meget karismatisk leder (Elias Berge) og at fjernsynsapparatene for første gang førte verdens lidelser inn i norske stuer, medførte at Biafra-katastrofen løftet norsk bistand opp til helt nye nivåer.

Elias Berge chartret et Braathens-fly for å få hjelpen til Biafra.
Elias Berge chartret et Braathens-fly for å få hjelpen til Biafra.

Da Elias Berge tok over som generalsekretær i 1966, var det tre ansatte, og organisasjonen hadde i liten grad krefter til å bære store nødhjelpsprosjekter selv. Da en spesialutsending fra Øst-Nigeria anmodet Norge om humanitær bistand i april 1967, ba Utenriksdepartementet om en vurdering fra ambassadøren i Lagos. Han konkluderte med at «en eventuell norsk hjelpeaksjon naturlig kunne skje ved at Kirkens Nødhjelps prosjekt i Abakaliki bidrar til å avhjelpe mangelen på medisiner».

Samarbeid med en storsmugler

I februar kommer Francis Ibiam, biafransk kirkeleder og visepresident i Kirkenes Verdensråd til Kirkens Nødhjelp for å be om bistand. Han forteller at det er mulig å få hjelp inn i Biafra ved hjelp av storsmugleren Hank Wharton. En ikke akkurat ideell samarbeidspartner, men den eneste utlending som biafraene har gitt innflyvningskodene til «flyplassen» Annabelle.

Kirkens Nødhjelp og Kirkenes Verdensråd ser ingen annen råd enn å bruke Wharton, men sørger for at begge sider av konflikten får hjelp, og at det ikke smugles våpen og ammunisjon sammen med nødhjelpen. Samtidig presser Elias Berge hardt på for at Kirkenes Verdensråd skulle forhandle direkte med biafranske myndigheter for å få landingstillatelse uten Whartons bistand. Berges engasjement for saken var så brennende at man internt i Utenriksdepartementet kalte ham for «profeten Elias», og i NRK gikk han under navnet «ildvognen».

Man prøvde å finne smutthull i hungersblokaden på mange måter, og endte opp med en luftbro direkte inn i de rammede områdene.
Man prøvde å finne smutthull i hungersblokaden på mange måter, og endte opp med en luftbro direkte inn i de rammede områdene.

– Elias Berge fikk folk til å gi. Han var et levende menneske som gråt på TV og brettet ut bukselommene for å vise hvor dypt man burde grave, sier Yngve Haugstvedt, som jobbet med Berge fra 1976.

Utenriksdepartementet spør i slutten av 1969 folkerettsekspert Carl August Fleischer om å vurdere de kirkelige hjelpesendingene til Biafra, og Fleischer konkluderer med at sendingene strider mot nigeriansk lov, men neppe at det er snakk om overtredelsen av folkeretten siden den bare retter seg mot stater. At Fiskeridepartementet ville gi 2830 tonn tørrfisk til Kirkens Nødhjelp, mente Fleischer heller ikke stred mot folkeretten siden det er mottagerens egen sak hvordan han anvender tørrfisken, og hvordan han vil oppnå å få denne fram til det sted der den kan komme til nytte.

Nobels fredspris?

Hvor mange som ble reddet av mat og medisiner fra Kirkens Nødhjelp og søsterorganisasjoner i Norden, vet man ikke, men forsendelsen var med på å gi nærmere tre millioner flyktninger og internt fordrevne et måltid om dagen. Innsatsen var så imponerende at Morgenbladet på lederplass foreslo Nobels Fredspris til Kirkens Nødhjelp. «Lenge leve Kirkens Nødhjelp som med sine risikable flyferder og sin energiske organisasjonsvirksomhet ikke bare redder menneskeliv i Biafra, men også en rest av Vestens anstendighet», het det i lederen.

mrådet med et jordbruksprosjekt i Abakaliki.  Dermed ble det naturlig for organisasjonen å hjelpe til da krigen startet. Her hilser generalsekretær Elias Berge på barn i Abakaliki i Nigeria i 1966 - før borgerkrigen startet.
mrådet med et jordbruksprosjekt i Abakaliki. Dermed ble det naturlig for organisasjonen å hjelpe til da krigen startet. Her hilser generalsekretær Elias Berge på barn i Abakaliki i Nigeria i 1966 - før borgerkrigen startet.

I årene før Biafra var Kirkens Nødhjelp en lite kjent organisasjon med et lite budsjett. For eksempel prøvde formannen i Ungdommens Røde Kors å få med seg Kirkens Nødhjelp på en operasjon i Italia i 1966 etter store oversvømmelser i Firenze. Han ba om at Kirkens Nødhjelp bidro med 25 000 kroner, men Elias Berge sa at så mye penger hadde man ikke tilgjengelig. To år etter hadde Kirkens Nødhjelp påtatt seg økonomiske forpliktelser for 4,5 millioner kroner for pakking og skipsfrakt av tørrfisken norske myndigheter hadde gitt til Biafra.

De siste årene av 60-tallet kom et enormt løft fra kirkene, det norske folk og fra Kirkens Nødhjelp, og årsaken var medietrykket. For første gang kom verdens nød rett inn i stuene til folk, «landsfaderen» Erik Bye dro ned til Biafra og frontet operasjonen, det samme gjorde kulturpersonligheter som Inger Hagerup og Tarjei Vesaas. Sist, men ikke minst, var generalsekretær Berge utrettelig, karismatisk og uredd. Dette var katastrofen som vekket Norge til et internasjonalt engasjement og ansvar – som samlet kirkene og bygget opp Kirkens Nødhjelp fra å være en humanitær mygg til å bli en viktig humanitær aktør også internasjonalt.

Fra nødhjelp til bistand

I 60-årene og 70-årene hadde det sett lyst ut med synkende barnedødelighet i utviklingslandene samt økende levealder. Antallet barn som gikk i barneskolen, ble nesten fordoblet. Men, budsjettnedskjæringer på 80-tallet førte til at mange skoler ble rasert, og at barnedødeligheten økte. Tallet på afrikanere som levde i absolutt fattigdom økte med nesten to tredjedeler til over halvparten av befolkningen i første halvdelen av 1980-årene. Derfor kom det en ny strategi på 90-tallet der man skulle skape utvikling i utviklingslandene, ikke bare ved å overføre kapital og kunnskap som på 70-tallet, men også se på skjeve internasjonale forhold.

Endringer i indre rammebetingelser i utviklingslandene ble sett på som viktig, som å gjøre slutt på krig og korrupsjon og å fremme demokrati og menneskerettigheter. Den gigantiske operasjonen i Sør-Sudan startet som nødhjelp, men utviklet seg til å gi et gigantisk løft for landet gjennom storstilt utbygging av skoler, infrastruktur og ikke mindre enn 500 nye brønner.

– Det var Kirkens Nødhjelp som vekket verden ved å peke på det enorme behovet for nødhjelp i Sør-Sudan. Da fredsavtalen kom, så man at det måtte skje en utvikling i landet, nødhjelp var ikke nok. Mangel på demokrati og administrativ erfaring gjorde at landet ikke selv kunne bidra til denne utviklingen, og Kirkens Nødhjelp bygget opp en enorm organisasjon med på det meste 200 nordmenn i Juba.

Onde tunger sa at det var vi som var regjeringen i Sør-Sudan, men det stemmer ikke. Vi gjorde alt i samarbeid med distriktsregjeringen og bygget opp kompetanse blant mennesker som senere gikk inn i regjeringen. Jeg tenker det var en klok utviklingsstrategi i et land som selv ikke hadde kapasitet til å bygge opp landet. Det er ikke bare å pøse inn penger når man ikke har et system i landet for å fordele ressursene, sier Yngve Haugstvedt, som ledet arbeidet i Sør-Sudan mellom 1974 og 1984.

Mot en rettferdig verden

Ledende krefter i Kirkens Nødhjelp var fram til midten av 1970-årene skeptiske til at det tradisjonelle barmhjertighetsparadigmet ble supplert med et rettferdighetsparadigme. Fra slutten av 1970-tallet endret dette seg. Men, så sent som i 1988 betraktet ikke Mellomkirkelig råd Kirkens Nødhjelp som en sentral aktør i Den norske kirkes internasjonale menneskerettighetsarbeid.

I løpet av 1980-årene vokste det fram en erkjennelse i Kirkens Nødhjelp av at organisasjonen måtte forholde seg til sammenhengen mellom vanstyre i ulike varianter og menneskelig nød. Undertrykkelse av urfolk i Guatemala var en av årsakene.

– Det ble tydelig for meg på en tur til Guatemala på 80-tallet, der jeg så hvordan indianerne var presset opp i fjellene mens de feiteste kyrne jeg noen ganger hadde sett gikk på de fineste markene i landet – områder kjøpt opp av McDonalds, sier Yngve Haugstvedt, som jobbet som økonomisjef i Kirkens Nødhjelp fra 1984.

En annen årsak til skiftet i tankegangen fra bistand som barmhjertighet til bistand som de fattiges rettighet var at man bedre forsto sammenhengen mellom globale økonomiske forhold og fattigdom. Kirkens Nødhjelp engasjerte seg blant annet i påvirkningsarbeidet for å få slettet u-landsgjelda. I neste utgave av Magasinet skal vi vise hvordan Kirkens Nødhjelp i løpet av 80- og 90-tallet ble profesjonalisert og fikk romslige budsjetter under den nye generalsekretæren Jappe Erichsen – godt hjulpet av pengestrømmen fra to store TV-aksjoner.

Kilder:

Tro til handling. Sammen for en rettferdig handling. Atle Sommerfeldt (red.)
Norsk utviklingshjelps historie 1–3. Fagbokforlaget.
Biafra – da Norge våknet, av Bjørn Magnus Berge

Tilbake