Kirkens Nødhjelp magasinet
Tema: Fremtidens bistand
Hva gjør man dersom man er for fattig for å få lån, men trenger penger til sin egen lille virksomhet? Kirkens Nødhjelp hjelper hundretusener i spare- og lånegrupper og vurderer å gå inn også i større virksomheter.
5 % av verdens fattige er kunder av en mikrofinansieringsinstitusjon. Den mest kjente er Grameen Bank, startet av Muhammad Yunus, som fikk fredsprisen for arbeidet i 2006. Likevel har det vært sterk kritikk mot disse finansieringsinstitusjonene, som beskyldes for å ta ågerrente og tvinge de fattige lånetakerne til å selge hus og eiendeler dersom de ikke kan betale.
Kirkens Nødhjelp er ikke involvert i mikrofinansiering, men støtter spare- og lånegrupper i Tanzania, Burundi, Zambia og Sør-Sudan. Bare i Tanzania er det 100.000 medlemmer i gruppene, som kalles Vicoba. Vicoba har ikke eksterne eiere, men består av for eksempel en gruppe kvinner i en landsby og et pengeskrin med tre nøkler som oppbevares av tre ulike medlemmer.
Gruppen møtes jevnlig og blir enige om hvem i gruppen som fortjener lån fra de andre til ulike ting, og pengene tas fra skrinet der tre forskjellige medlemmer må låse opp skrivet samtidig. Renten fastsettes av gruppen selv og ligger vesentlig lavere enn renten man må betale i vanlige banker. Tilbakebetalingsraten er svært høy, og dersom noen får problemer som for eksempel sykdom, kan man låne rentefritt fra en velferdskasse. Om noen for eksempel blir frastjålet varer man tenkte å selge, kan man få penger fra en forsikringskasse.
Lånene vil heller ikke bli arvet til slektninger dersom man faller fra. Kirkens Nødhjelp betaler ikke penger inn til Vicoba-gruppene, men bistår med opplæring, organisering og oppfølging. Gruppene får basisopplæring i økonomi, renter og regnskapsføring, og man kan få opplæring i praktisk kunnskap som hvordan man lager syltetøy eller såpe.
– Dette er ikke noe vidundermiddel for å løfte folk ut av fattigdom, men et virkemiddel for folk som ikke har mulighet til å få kapital i vanlige banker, og om de hadde fått lån, så hadde de ikke klart å håndtere de høye rentene. Vicoba fungerer spesielt bra i Tanzania fordi man har en sterk fellesskapsfølelse, slik at båndene mellom gruppemedlemmene blir tette, sier Jane Vogt Evensen i Kirkens Nødhjelp.
Mikrofinans gir lånetakerne et bedre liv og litt mer å rutte med, men det løfter dem ikke ut av fattigdommen, viser forskning fra Pontus Engström. Han mener det er på tide å tenke større enn bare å satse på enkeltgründere.
– Vi tror jo ikke at alle i Norge ville passet som gründere, så hvorfor tror vi at alle i Afrika bør satse på et enkeltmannsforetak, sier Engström, som har forsket på mikrokreditt i Equador og Tanzania.
Pontus Engström har sett på hvordan pengene fra mikrofinans i praksis brukes, og om enkeltmannsforetakene faktisk gir et mye større overskudd på grunn av de lånte pengene.
– Det er et behov for mikrofinans, og det nytter å kunne låne disse pengene, men nå er systemet på plass, og vi bør løfte blikket litt, sier forskeren. Han mener at ved å legge for mye vekt på å finansiere de minste bedriftene, risikerer man å skape en usunn struktur med for mange ansatte i denne sektoren istedenfor at man har ansatte i større bedrifter der man oppnår både stordriftsfordeler og bedre finansiering. I mange afrikanske land har man en stor andel slike mikrobedrifter – som Uganda med 40 %. Bare seks prosent av Norges befolkning er gründere, påpeker han.
Engströms forskning viser at de fattige bøndenes foretak ikke blir større på grunn av lånte penger. De får litt bedre råd, men pengene brukes til mat, utdanning og bolig. De investeres ikke tilbake i foretaket. Kunnskapen om økonomi er lav, markedet for produktene er dårlig, og det er mange som satser på det samme.
– Det er enorm konkurranse på markedet for småbutikker og restauranter. Enten de satser på teglsteinsproduksjon eller salg av tomater, er det ikke rom for overskudd eller nye aktører. Etterspørselen er relativt konstant i fattige økonomier, så jo flere som gjør det samme, jo lavere er prisene, sier Engström.
Engström mener at det nå er på tide å rette fokuset mer på de mellomstore og store bedriftene, slik at flere kan bli ansatt, få en stabil inntekt og i større grad bli forbrukere og ikke gründere. I land som Equador, Tanzania og India er 80 % av økonomien uformell – eller svart, som vi ville sagt det i Norge.
– Å vri økonomien mer over i formell retning vil ikke bare gi statene mer skattepenger, det vil også gagne befolkningen, påpeker Engström. Kirkens Nødhjelp har gått med de samme tankene som Engstrøm, og jobber nå med ulike tilnærminger. Blant annet vurderer man å gå inn i ferskvannsbasert fiskeoppdrett i Burundi og man vurderer å gå inn på eiersiden i et vannverk i Tanzania.
– Går vi inn kan vi sørge for at kraftkundene får kraften sin til en fjerdedel av prisen de nå betaler. Så må vi sørge for at overskuddet i bedriften brukes på en måte som er til det beste for innbyggerne og selskapet, sier Anders Østeby, økonomisjef i Kirkens Nødhjelp.
Per i dag er Kirkens Nødhjelps egenkapital (155 millioner) investert i trygge aksjefond, men det er ingenting som hindrer organisasjonen i å investere i bedrifter i Afrika, Asia og Latin-Amerika.
– Norad har egne midler til næringsutvikling som vi kan søke på, og vi har samarbeidspartnere i Norge som kan gå inn sammen med oss. Dette er tanker vi har jobbet mye med det siste året, sier Østeby.
Kirkens Nødhjelp har i mange år støttet kooperativer i fattige land, for eksempel ved å hjelpe fattige kaffebønder i Kenya til å gå sammen for å få en pris for kaffen sin som det er mulig å leve av. Lengst har Kirkens Nødhjelp gått i Tanzania, der man hjelper bøndene med å gå sammen om innkjøp av såkorn og gjødsel, distribusjon av varene og salg av mais. Dette har ført til at hundrevis av bønder har fått flerdoblet maisproduksjonen sin, uten at Kirkens Nødhjelp har bidratt med mer enn organisering, fellesinnkjøp og opplæring.
– På denne måten oppfører små-bøndene seg som en bedrift, der man får stordriftsfordeler og blir en sterkere forhandlingspartner. Det viktige er at man da har en leder som har en høyere økonomisk kompetanse enn normalt. Dette er en god måte å jobbe på, og man løser finansieringsutfordringen som små og mellomstore bedrifter har i fattige land, sier Engström.
– Hvert år kommer en million mennesker til arbeidsmarkedet i Tanzania. Å tro at investeringer i mellomstore bedrifter skal skape et vesentlig bidrag her i løpet av fem år er optimistisk. Den eneste veien ut av fattigdom er basert på lønnsom bærekraftig agrikultur, med økt avling, reduserte tap av avling, forskjellige satsningsområder og markedstilgang gjennom organisering av småbønder, sier Jakob Fagerland, som leder denne satsingen i Tanzania.
Hans Rosling har dokumentert en delt verden der Afrika er i en særstilling med lav inntekt og lav levealder. Engström mener utfordringen for Afrika er å finne en finansieringsmodell for de små og mellomstore bedriftene, ikke kun de store bedriftene. De største selskapene bruker advokater, rettssystem og nasjonale eller internasjonale rammeverk, enkeltmannsbedriftene benytter seg av mikrofinans, mens de små og mellomstore bedriftene sliter med å finne en modell som investorer har tillit til. At internasjonale bedrifter går inn og driver utenfra, er ikke noe hjelp for Afrika, påpeker han.
– Kineserne går nå inn i Afrika, starter opp industri for så å trekke seg ut igjen når de har oppnådd det de ville. Det bygger ikke kompetanse i Afrika, og industrien utkonkurrerer afrikansk industri, sier Engström.
Tilbake