Kirkens Nødhjelp magasinet
Store banker slurper i seg milliardbeløp fra europeiske statskasser, men bare tiden vil vise om landene kommer til å ta det seriøst nok til å stramme inn regelverk og stille samme krav til åpenhet til bedrifter som de gjør til privatpersoner.
Flere store banker har lurt skattemyndigheter i fem europeiske land for å få tilbakebetalinger på skatt de i virkeligheten aldri har betalt i den såkalte CumEx-saken. Sammenlignet med tradisjonell kapitalflukt er dette om mulig enda verre. Der skatteplanlegging og kapitalflukt minsker skatteinntektene til staten ved at man unngår å betale skatt, gjør CumEx-modellen det mulig for private aktører å stjele penger som allerede er blitt betalt inn i skatt til staten.
Taktikken kan beskrives som å kreve barnetrygd på flere barn enn man har, om man bruker barn som metafor for aksjer. Store europeiske banker har samarbeidet i store fellesskap for å lure skattemyndigheter trill rundt. Dette gjorde de ved å låne hverandre aksjer for å få det til å se ut som om aksjen hadde to eiere. Bank A hjelper altså bank B til å lure skattemyndighetene til å tro at bankene eier en aksje sammen, selv om bank B i virkeligheten ikke eier denne aksjen. Så går bank A god for at bank B har betalt skatt på utbyttet for aksjen. Deretter får bank B tilbakebetalt skatt som den aldri betalte. Med andre ord får banken en gratis gavepakke tatt rett ut fra statskassa. I spesielt grove tilfeller har banker fått tilbakebetaling på den samme aksjen flere ganger ved hjelp av denne metoden. Det er derfor ikke uten grunn at Niels Winther-Sørensen, tidligere professor i skatterett, beskriver praksisen som «å stikke sugerøret ned i statskassa».
CumEx-lekkasjen har satt problemer knyttet til finansielt hemmelighold på dagsordenen. Flere kommentatorer peker på at denne typen storstilt skattesnusk understreker svakhetene ved den globaliserte økonomien og behovet for å sette i gang tiltak for å hindre alle typer skattesnusk.
I motsetning til tradisjonell kapitalflukt, som ofte opererer i gråsonene mellom lovlighet og kriminalitet, er det i CumEx-tilfellet ikke tvil om at grove lovbrudd har blitt begått. Hadde Tyskland meldt fra til andre europeiske land, kunne de unngått å bli svindlet for flere milliarder kroner, men siden det er praksis å opprettholde en høy grad av hemmelighold knyttet til bedrifter og bankers finansielle virksomhet, var det vanskelig for landene å melde fra til hverandre.
For land som Danmark og Tyskland, som CumEx-lekkasjen omhandler, svir det å bli svindlet for så store summer. Skattepengene som stjeles, skulle gått til å opprettholde en velferdsstat under press. Når skattesnusk rammer land i Afrika, Asia og Latin-Amerika, er følgene enda større. Her lever en stor andel av befolkningen under fattigdomsgrensa, og det er ingen overdrivelse å si at store selskaper og bankers kapitalflukt går på direkte bekostning av noen av verdens mest utsatte menneskers liv og leven.
Vi er således heldige. Grunnen til at CumEx-lekkasjen har vært forsidesak i en rekke europeiske land, er at vi i vår del av verden aldri er blitt utsatt for så omfattende skattesnusk. Mosambik mister til sammenligning ti prosent av landets årlige omsetning til kapitalflukt hvert år, noe som for Norge ville tilsvare et tap på omtrent 329 milliarder kroner årlig. Hadde Norge vært i Mosambiks situasjon, hadde vi med andre ord mistet penger tilsvarende 1,3 ganger mengden penger vi bruker på utdanning på alle nivåer i året. Estimater forteller oss at lav- og mellominntektsland samlet mister et sted mellom 620 og 970 milliarder dollar til skattesnusk årlig. CumEx-lekkasjen blekner dermed i sammenligning med at verdens rikeste selskaper rutinemessig stikker sugerørene sine rett ned i statskassene til de landene der det rammer hardest.
Tilbake